hits

Går ikke så bra for tiden

Den siste tiden har vært litt turbulent. Jeg har vært inn og ut av medisinsk og psykiatrisk. Psyken fucker opp med livet mitt. Jeg gjør ting jeg ikke burde gjøre. Ting som er farlig for kroppen. Vet det absolutt ikke er bra, men jeg mister tankene om konsekvenser. Handler på impuls, og angrer etterpå.

Akkurat nå er jeg innlagt på intensiven igjen. Et sted jeg ikke ønsker å være. Jeg er dårlig og det er gørr kjedelig. Har vært her i tre netter nå.

Imorgen er det 1.desember. Adventstiden starter. Og jeg får ikke vært hjemme for å pynte og ordne til jul. Har sett fram til det. Har også gaver som skal sendes. Ting har ikke gått helt som planlagt.

Etter de dagene jeg nå har vært her, så er jeg mye bedre. Var ganske dårlig og litt borte vekk den første tiden. Legen vil ikke sende meg hjem, så enten blir det DPS eller (mellomstasjonen) Tromsø, på Åsgård, som er en akuttpost. Dit vil jeg ikke. Hittil så må jeg være her på intensiven. De følger med blodtrykket mitt, surstoffet og hjerterytmen, og gir meg væske intravenøst.

Jeg ble søkt tilbake på DPS igjen for en liten stund siden, men ikke fått plass enda. Spørs om at det blir framskyndet nå da. Psykiateren min mener jeg må være innlagt. Og det ble jo bevist nå...

Ble et negativt innlegg dette, men tenkte bare å oppdatere hvordan det går for tiden.

Kryss fingrene for at ting går min vei. Den positive veien.

 

En kasteball i systemet

Forrige mandag (nå er det torsdag), så ble jeg innlagt på Hammerfest sykehus. Lå der på intensiven i fire dager før jeg ble overført til Alta DPS. Men jeg kom ikke lengre enn første samtale, hvor de bestemte seg for at jeg måtte til Åsgård. Hadde fastvakt mens vi ventet på at ambulanseflyet skulle gå, og jeg måtte vente til over natten, hele tiden i uvisshet når jeg skulle reise.

Var på Åsgård i fem dager før jeg fikk dra tilbake til DPSn. Det som viste seg var at jeg mistet langtidsplassen min på DPSn da jeg ble sendt til Åsgård. Derfor hadde de flaks at de hadde plass til meg i to netter på DPSn. Jeg vurderte å bare dra hjem fordi jeg så ikke vits i å være der i bare to dager. Hva skulle det hjelpe for liksom? Og jeg var lei av å bli sendt frem og tilbake. Men samtidig fortsatt veldig sliten, så jeg valgte å bli.

Nå er jeg hjemme. Redd for hva dagene fremover bringer. Vet ikke hvor jeg har meg selv. Er så frustrert, sint og opprørt for at de ikke holdte av plassen til meg, for akkurat nå så trenger jeg hjelp. Jeg innser det. Men jeg har ikke noe valg. Jeg må være hjemme.

Men. Jeg skal kontakte fastlegen min, så h*n kan sende en ordentlig søknad til DPSn, og forhåpentligvis kan få et litt langvarig opphold, i håp om at jeg får stabilisert meg og fått hodet over vann igjen. Jeg er iallefall henvist til VPP og psykiatritjenesten, så satser på at det kommer igang raskest mulig.

Et nytt og bedre liv kommer ikke uten utfordringer

I et tidligere innlegg skrev jeg at jeg skulle begynne å leve et nytt og bedre liv. Høres nok litt overdrevent ut når man vet om mine problemer og utfordringer, men litt optimistisk må man da få lov til å være.

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er etter at jeg fikk en kommentar på instagram under det bildet av meg i ambulanseflyet. Den kommentaren provoserte meg litt, og jeg fikk lyst til å få forklare meg rundt akkurat det.

Jeg skal nå fortelle det, at selv om livet skal gå framover, så vil det også gå litt tilbake. Man skal derfor ikke gi opp av den grunn. Og selv om man har gått ett skritt tilbake, så er sjansen der til å gå to skritt fram.

Hvor har jeg skrevet at jeg liker å være innlagt på tvang? Hvordan kan man like det? Altså, å være på tvang, er jo å være innlagt mot sin vilje - og da liker man jo det slettes ikke! Høres ikke logisk ut i mitt hode.

Her kommer kommentaren med flere påstander som ikke er sanne. Hva vet vedkommende om hvorfor jeg "gladelig" går med på frivillig innleggelse på somatisk, men ikke i psykiatrien? Ingen som noensinne har spurt meg om årsaken, og årsakene kan være mange. Blant annet så sa legen min en gang "Hvis du ikke går med på en innleggelse på somatisk, så sender jeg deg på tvang til Østmarka, men da vil det bare bli en mellomstasjon, for de vil komme til å sende deg til somatisk".

Jeg kan garantere for at jeg ikke er den eneste som har tatt selfie i en ambulanse. Eller, jeg har forsåvidt bare gjort det i fly. Faktisk. Og det må huskes på, at det er jo forskjellige årsaker til at man er syk. Og forskjellige årsaker til at man må legges inn også. Man behøver ikke å være psykotisk for å sendes med et ambulansefly.

Sikkert flere som tenker det samme som denne personen, vil jeg tro, så tenkte det kunne være litt greit å avklare litt 

En mnd med adresse i Finnmark

Steike så fort tiden går. Nå har jeg bodd her i Alta i en måned. Tenk det. Og jeg trives som plommen i egget. Som jeg har nevnt tidligere, så er sykdommen fortsatt med meg, så hver eneste dag er en stor utfordring, men i det store og det hele så har jeg det veldig bra her.


Boken jeg fikk fra min tidligere psykiatriske sykepleier. Ble litt lesing på en varm sommerdag.

Jeg har fått gjort en del og kommet meg ganske bra i orden. Og jeg har fått vært en del sosial og fylt dagene med koselig ting, selv om det på enkelte dager ikke har skjedd noe. Men det er som som regel de dagene jeg er veldig sliten og i dårlig form. Eller at jeg bare føler for å ikke gjøre noe. Jeg har en tendens til å overaktivisere meg, så da blir det enkelte dager hvor jeg ikke klarer å gjøre noe særlig...


Stua. Kommer flere bildet etterhvert som jeg har kommet mer i orden.

Jeg har begynt å trene på Spenst, og det er bare skikkelig deilig. Godt å få bruke kroppen sin og pushet meg selv litt. Nå kommer hestene tilbake fra beitet, så da blir det nok en del hest framover. Det blir bra. Hest skal jeg aldri slutte med. Det er livet!

Av og til får jeg låne bestemor sin hund, og passer den innimellom når det trengs. Hun er en tibetansk spaniel på 6mnd, og er bare utrolig herlig. Elsker det lille snusket.


Det var godt å ligge oppå tøffelen jeg hadde strikket.


Så da ble det til at jeg strikket et tova liggeunderlag til henne, og det ble tatt godt imot.

Ser fram til å fortsette å bo her! Det gjør meg godt.

 

 

Tvangsinnlagt på Åsgård

Det ble en tur til Tromsø med ambulansefly, til akuttpsykiatrisk avdeling Nord på Åsgård.

Selv om det utad har virket som ting har gått veldig bra i det siste, så er ikke det sannheten. Vel, det har jo gått bra og, men også dårlig. Jeg har bare ikke snakket så høyt om det.

Har ikke så veldig lyst til å gå inn på hvorfor jeg er innlagt akkurat nå, men jeg vil si at de er bekymret for meg og mener at jeg er til fare for meg selv. Derfor holder de meg her på tvang.

Aner ikke hvor lenge jeg må bli her. Det eneste jeg vet, er at de kan holde meg her i maks 10 dager på observasjons-paragrafen. De har henvist meg videre til Alta DPS, men hvor lang tid det tar før jeg kommer dit, det får tiden vise.

På topplisten i Alta

Dette var jo litt gøy da!

 

Opplevde baksnakking og utfrysning på videregående

Jeg har opplevd litt av hvert i livet mitt. Nå snakker jeg ikke om de positive tingene. Et liv kommer ikke som en rose uten torner. For enkelte så kan tornene være større og skarpere enn andre sine. Det vil si at noen opplever mer vondt enn andre. Mine torner er av den dårlige sorten, dessverre.

Som sagt så har jeg opplevd litt av hvert. Ikke bare litt, men mye. Mye forskjellig. Men det jeg tenkte å skrive om nå, er hva jeg opplevde da jeg gikk de to første årene på videregående. Gikk Helse & sosial, omsorgsfagarbeider, så vi var nesten bare jenter i klassene på trinnet.

Første året hadde jeg det egentlig ganske fint. Var veldig livlig og livsglad, og hadde mye energi til overs. Så hva skjedde? Jo, det startet med at jeg begynte å dra i musikkstudio for å spille inn en låt jeg hadde skrevet selv. Læreren min syntes det var veldig gøy og ville spille sangen for resten av klassen. Det var jo selvfølgelig gøy for meg også. Jeg begynte å opptre. Elsket det. Men jeg hadde et problem: Nervøsitet. Og når jeg blir nervøs, så sliter jeg med å kontrollere stemmen min like bra. Dette ble altså til en runddans. Jeg sang for resten av skolen/klassen, men sang ikke bra nok. Det ble selvfølgelig snakket om - spesielt da jeg ikke var til stede. Og det vet jeg, fordi jeg hadde en nær venninne som fortalte meg det. Følte det også, at noe var i gjære, for jeg så det på kroppspråket, holdningene og ansiktene til de andre i klassen. At de ville meg vondt. 

Jeg sto på. Ga aldri opp. Lagde flere låter. Sang mer. Opptrådte mer. Men falt. Hver gang. Men jeg ville ikke la meg knekke, og jeg ville overbevise at jeg faktisk kan synge. Har ikke noen stor stemme, men synger helt greit. Dessverre så slet jeg med å synge live, fordi jeg ble ekstra nervøs da jeg visste hva de andre tenkte om meg, i tillegg til at jeg følte et ekstra stort press. Men jeg elsket å opptre. Danse, spille skuespill og synge. Å underholde ga meg et kick.

Det jeg skal fortelle dere, er at jeg opplevde en gang etter et friminutt at de andre i klassen så på musikkvideoen min via en kanon, slik at de så det på storskjerm på tavlen i klasserommet. Det ble skrudd av tvert da de så meg entre døra inn til klasserommet. Trodde de at de skulle rekke å slå den av før jeg så det eller? Å neida. Jeg ble bare sjokkert og sa ingenting. Stilt i klasserommet ble det og.

Jeg var aktiv med hest. Det var en episode hvor jeg nettopp fikk vite at hesten jeg hadde trent over tid ble avlivet. Jeg gikk ut i gangen og gråt. I ettertid har jeg fått vite at det ble snakket om, og ledd av. Fikk vite det av ei som gikk i klassen. Hun har nå i ettertid beklaget seg, og sa at hun bare lo med selv om hun syntes synd på meg. Og takk til deg som gjorde det. Creds. Settes pris på.

I juletiden hadde vi allsang i aulaen. Jeg bare sang med, og tenkte ikke på å prøve å synge fint. Jeg hadde begynt å miste selvtilliten fullstendig. Plutselig hører jeg fra raden bak, fra en lærer: "Så flink du er til å synge!" Jeg ble helt paff. Visste ikke hva jeg skulle si, for jeg visste ikke om jeg skulle tro på dem eller ikke. Det ble blandede følelser. Løy de til meg bare for å være snill? Eller var jeg faktisk flink? Fortsatt den dag idag sitter jeg med samme følelsen.

Ettersom tiden gikk, så begynte jeg å trekke meg tilbake. Gikk fra å være livsglad og sosial, til å være energiløs og alene.

Hvis det er noen av dere som ikke var snille mot meg leser dette, så håper jeg dere skammer dere. Tenk å gå på en helserettet utdanning og holde på slik. Håper dere har blitt voksen.

Den låta som "startet det hele" var Now You`re Gone. Den låten skrev jeg etter at den hesten som jeg nevnte her tidligere, døde. Det var den som læreren spilte for klassen. Musikkvideoen laget jeg selv. Hadde null erfaring med film på den tiden, men jeg syntes det var kjempegøy å dra rundt med et videokamera og en liten regissør- og skuespillerspire inni meg, og filme og ha det gøy. En amatørvideo til tusen, men steike så artig det var. Hvorfor kan man ikke få holde på med ting man liker uten at man skal bli mobbet for det? Kan ikke folk bare unne andre å ha det gøy?

3nS1hceX650
Now You`re Gone:

https://www.youtube.com/watch?v=3nS1hceX650

 

 

90-tallfest

 

d

Et nytt og bedre liv

Er mitt mål.

Nå har jeg flyttet til et nytt sted. Selv om jeg allerede er "etablert" her fra før, siden jeg har vært her så mye i oppveksten min, så blir det allikevel et miljøskifte. Og det kan gjøre godt. Nå bor jeg i et familiekompleks, så jeg har nær familie rundt meg, og har masse gode venner ellers. Har begynt å trene på Spenst, og jeg kjenner at det gjør virkelig noe positivt med meg. Jeg føler meg så bra når jeg har trent. Det hjelper på psyken.

Men. Sykdommen følger med meg uansett hvor jeg drar. Den vil alltid henge på meg som en skygge. En hale som aldri vil slippe. Utfordringen blir å få den på avstand og kutte navlestrengen, noe som kan bli tøft og vanskelig. Jeg vet ikke om jeg klarer det, men jeg skal iallefall prøve. 

Jeg skal også holde på med hest her oppe, og det er som terapi for meg. Skal hjelpe til med en hest som trenger å trenes og læres. Det kan bli gøy og positivt å ha noe målbevisst å jobbe med. Hest er livet. Sånn har det alltid vært. Kommer ikke til å slutte med det. 

Bestemor har også fått seg en valp som heter Zara - en av de mest sjarmerende hundene jeg har møtt. Og så herlig hun er! Jeg bruker å få låne henne innimellom, og det er så koselig. Kjenner at det gjør også godt for meg. Dyr er virkelig terapi. Det er ingen tvil om det.

Så. Jeg avslutter med at nå skal jeg prøve så godt jeg kan å holde hodet over vann. Det kommer nok til å gå opp og ned, men forhåpentligvis mest opp. Skal fortsatt ha hjemmetjenesten som kommer innom med medisiner, og jeg skal ha trygghetsalarm, så jeg får samme oppfølging her i Alta også. Kanskje det blir mer oppfølging etterhvert, det får tiden vise. Tar det som det kommer.

Blitt kvitt en helt feil (og "forhatt") diagnose

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Denne diagnosen har fulgt meg i alle år. Uten å bli utredet for det. Bare fordi jeg har vært langt nede i perioder, litt ustabil til tider, skadet meg selv mye og hatt selvmordsforsøk, så har de tatt det for god fisk til at jeg skal fylle den diagnosen. Jeg selv har alltid ment at den ikke stemmer på meg. Kriteriene er ikke nok oppfylt, og jeg føler det bare er helt feil.

Problemet med feildiagnostiseringen, er at jeg har fått feil behandling, og blitt behandlet feil. De gjorde meg til en ordentlig svingdørspasient, fordi de mente at jeg "hadde ikke godt av å være innlagt over tid". Dette er et kjent problem for mange som har fått denne diagnosen. Jeg ble kicka ut etter bare et par dager, når jeg alldeles ikke var klar for å dra hjem, og så kunne det gå bare to dager før jeg måtte legges inn på nytt igjen. Og så ut etter et par dager. Det skjedde selvfølgelig at jeg var innlagt mer enn to dager i noen tilfeller, men poenget er at det ble alt for kort tid. Dermed så ble det inn, ut, inn, ut...and so on. Og det ble jeg faktisk mer ustabil av. Følte meg avvist, ble sint, frustrert og lei meg.

Hvorfor skal alle med denne denne diagnosen bli dratt under samme kam? Når man sliter med å være veldig ustabil, så trenger man ro, være innlagt over litt lengre tid for å komme seg på bena igjen. Men jeg er ikke noen lege, så jeg skal ikke påstå det bastant at det gjelder alle, og som sagt, så har jeg ikke denne diagnosen, men er ustabil til tider. Derfor behøvde jeg også innleggelser over litt lengre tid for å bli stabil igjen. For å få ro og stabilitet. Så dette problemet kan jeg kjenne meg igjen i. De aller fleste som er psykisk syk er ustabile på hver sin måte, så det er derfor man skal være forsiktig med å være for rask til å sette en slik diagnose. Det er mange kriterier som må oppfylles.

Heldigvis så har jeg nå blitt ordentlig utredet. De diagnosene jeg har fått nå, føler jeg er veldig riktig. Anoreksi, tilbakevendende depresjon, og panikkangstanfall. Dette stemmer på meg. Selv om at jeg så gjerne skulle ha vært foruten diagnoser, så er jeg fornøyd.

 

Roadtrip til Nordkapp

For et par dager siden dro jeg og en kompis til Nordkapp. Jeg har vært myyyye her i Alta, men aldri vært på Nordkapp. Faktisk. Så det var på tide.

Vi var dessverre veldig uheldig med været. Der var så mye tåke at vi så null nada. Vi så nesten ikke hvor vi skulle gå engang for å komme til tuppen. Måtte bare følge gjerdet, og etterhvert kom statuen til syne. Men, jeg har nå vært der! Det er det viktigste. 

Fikk sett en kjempestilig panoramafilm og kjøpt meg et shotteglass og en kjøleskapmagnet. Samler på sånt. Ellers så var det ikke så mye annet å se, men det var en fin opplevelse.


På vei inn til billettluka. Det var ikke mange meterene vi så framfor oss.


Ved inngangen.


Slik så det ut inne. Her var det en souvenir-sjappe og restauranter.


Her er et nærmere bilde, så man kan se hva som står.


På tilbaketuren. Tåken var bare oppe i høyde.

Brukte nærmere 4 timer på å kjøre dit. Men tiden gikk fort. Jeg "jukset" litt da. Sov en del. Stakkars kompisen min som måtte holde seg med selskap med lydbok. Men det gikk vel greit. 


Og så måtte han selvfølgelig snikfotografere meg mens jeg sov... Haha.

Takk for turen, Eirik!

 

Trygt framme i Nordlysbyen

Da var vi endelig framme i Alta, etter en to dagers kjøretur. Turen har vært lang, men har allikevel gått veldig fort. En fin tur var det!

Underveis så gjorde vi litt geocaching og lette etter cacher. Den første fant vi på polarsirkelen, den andre i Finland, og den tredje i Kautokeino.

Vi måtte ha en overnatting i Arvidsjaur siden det er så langt. Da var vi halvveis.

En liten kaffestund før avreise fra Arvidsjaur.

Polarsirkelen

Grensen

Funn ved steinhaugen på Polarsirkelen.

Funn i Finland.

Funn i Kautokeino

Nå skal jeg bare slappe av litt, og så skal jeg begynne å komme meg litt på plass sånn at jeg er klar for min første natt i den nye leiligheten. Ååååhhh, så deilig å endelig være framme!

Det ble en spesiell dag

Dagen igår ble veldig spesiell. Jeg var i full flyttemodus, pakket ting jeg skulle ha med meg i bilen, og vasking av leiligheten. Og så får vi en telefon. Oldemor er død. 4 uker før hun fyller 94år. Kjempetrist. Synes fortsatt det er uvirkelig. Og det som er ekstra spesielt, er at jeg faktisk skulle besøke henne dagen etter. Tenkte å stoppe innom sykehjemmet på veien fra Trondheim til Alta. Rakk ikke å treffe henne... Jeg er veldig lei meg.

I tillegg skulle jeg si hade til familien, og det var trist det også. Mye på en gang. Tenker på vennene mine som jeg nylig har sagt hade til og.

On the road to Alta!

Da er jeg på vei. Sitter i bilen som peker nesa nordover. Jeg har skikkelig med sommerfugler i magen nå. Gleder meg sånn! Jeg har jo hatt lyst til å flytte tilbake til Alta i mange år, og nå skjer det - endelig!

På veien stakk jeg innom Helene da vi kjørte gjennom Stjørdal. Fint å få sagt hade til gode venner. Kommer til å savne deg Helene - og alle mine andre kjente og kjære.

Fine Helene.

Det har vært trist å si hade til familie og venner, men så vet jeg at jeg kommer til å se de igjen. Vemodig, men det går fint. Ser fram til å flytte tilbake til Alta hvor jeg også har familie og venner. Det føles som å komme hjem igjen, selv om jeg har bodd i Trondheim nesten hele livet. Men så har jeg jo vært på besøk flere ganger i året i alle år, så føler jeg har hatt en oppvekst der og. Jeg kommer til å trives som plommen i egget. Tror jeg. Håper. Satser på det! Det blir bra.

 

Hulkefest

Forrige helg hadde jeg min siste fest her i denne leiligheten. Flytter til Alta imorgen, så jeg måtte samle vennene mine for å ta avskjed. Jeg følte "avskjedsfest" hørtes litt feil ut. En negativ og positiv ting i samme ord. Derfor ble det hulkefest. Det var vemodig, men det var faktisk mer latter og energi enn tårer, så vi hadde en superfin kveld! Vi var 14stk, så det var fullt hus. Gøy!




Skål!


Meg i fotograferingsmodus.


Heeeeiiaaa


Her fylles det på med både alkohyler og potetgull. Haha. For et bilde ass.


Stall-venninna mi stakk innom. Koselig.


Peace!


Digger dette bildet. Sjekke de to i bakgrunnen da! Haha.


Yeahhhh


Ølbrillan på!










Selfie på gang


Tror jeg er litt brun, haha.



Takk for en kjempefin kveld mine kjære gode venner. Kommer til å savne dere.

Vi slo løs håret! Feeeeeeel the rythm

For to uker siden, så var jeg på besøk hos min gode venninne Helene, som bor på Stjørdal. Vi slo løs håret og hoppet rundt på dansegulvet inne på Bamses pub, etterfulgt med nash. Det var så gøy. Lenge siden sist jeg har gjort noe sånt. Vi la oss kl.6 på morgenen, så jeg var rimelig sliten i flere dager etterpå, haha. Kroppen min tåler ikke så mye før jeg blir sliten, og det tar ofte lang tid før jeg føler overskudd igjen. Men det er såååååå verdt det!


Feel the rythm on the dancefloor!


Og så har Helene mange små hjerteknusere.

Det var skikkelig koselig å overnatte hos Helene igjen. Det er mange år siden det! Remember those old times. 



Moro å se tilbake på gamle bilder!

Helene har også en blogg;
www.forbipolene.blogg.no

 

Et innlegg av forbipolene: "Psykiatrisk brudd på taushetsplikten? Politiet tar saken"

Det kom inn en kommentar på innlegget om meg fra da jeg var innlagt (blogginnlegget "Tårene bak psykiatriens låste dører på bloggen forbipolene). Den kommentaren har brutt taushetsplikten og kommet med sensitive opplysninger om meg. Dette er alvorlig. Nå håper vi bare på å få funnet ut hvem det er.

Link til innlegget: "PSYKIATRISK BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKTEN? POLITIET TAR SAKEN":
http://forbipolene.blogg.no/1501324796_psykiatrisk_brudd_p_taushetsplikten_politiet_tar_saken.html

Det første innlegget, om meg: "TÅRENE BAK PSYKIATRIENS LÅSTE DØRER":
http://m.forbipolene.blogg.no/1500139214_trene_bak_psykiatriens_lste_drer.html

"Tårene bak psykiatriens låste dører" - et intervju av forbipolene

Helene fra bloggen "forbipolene" har skrevet et innlegg om meg hvor jeg fortalte hva jeg har opplevd mens jeg var innlagt på Levanger sin psykiatriske lukkede avdeling, Post 2. Det finnes mange som aldri skulle ha jobbet i helsevesenet, og det har jeg virkelig fått kjenne på kroppen.

Les innlegget her:
http://m.forbipolene.blogg.no/1500139214_trene_bak_psykiatriens_lste_drer.html


Foto: Helene Dalland

Jeg flytter!

Jeg har publisert det på facebook, men nå publiserer jeg det her også: Jeg flytter til Alta!

Dette er noe jeg har ønsket siden barndommen. Å flytte tilbake til min hjemplass har alltid vært et mål for meg, men det har vært ting som har stoppet meg underveis. Først så måtte jeg gå ferdig skolen, deretter begynte jeg med trav (noe de ikke holder på med i Alta), og så ble det mye sykdom og innleggelser histen og pisten. Men NÅ! Nå var tiden inne. Eller, den ER inne. 

Flytter inn i sokkelen som tilhører huset til min tante og onkel. Bestemor leier leilighet i samme hus, så vi blir bare familie i hele huset. Det blir veldig trivelig. Flytter 1.august, og jeg gleder meg MASSE. Vil egentlig bare flytte med èn gang. Men... Så skal jo leiligheten pakkes ned også først, og det er jeg i full gang med. Allerede igår sendte jeg avgårde et flyttelass. Da kriblet det i magen. Tenk, nå skjer det virkelig! Iiiiiiiik.


Vi trodde vi trengte to paller, men fikk faktisk plass til alt på bare èn!

Da var det klart for å sendes med en godsbåt fra Trondheim til Alta.

Men, jeg er fortsatt ikke ferdig med pakkingen. Enda masse igjen! Tenk hvor mye ræl man samler på. Men så har jeg jo mange interesser og hobbyer, så da blir det en del utstyr og ting som man må ha. Må selge alt av møbler da. For ellers så blir det dyre møbler, hehe. Det er ikke akkurat billig å sende oppover flyttelass, men det er såååå verdt det. Can`t wait.

Det ble en lang bloggpause

Som sikkert mange har lagt merke til, så har jeg ikke blogget på leeeeeenge. Bare ett innlegg etter utskrivelsen. Hovedsaklig har det vært fordi på den ene plassen jeg var innlagt (der jeg var over lengre tid), har en regel om at det ikke er lov til å blogge mens man er innlagt der. En annen grunn er at jeg egentlig gikk litt lei, og så ble jeg bare vant til å være uten blogging, og da ble interessen litt borte. Men jeg elsker jo å skrive og uttrykke meg via bloggen, samt legge ut bilder fra ting som jeg holder på med om dagene. Jeg er også veldig glad i å fotografere, som mange vet, og jeg synes det er gøy å legge ut bildene jeg har tatt. 

Det er etterlyst innlegg fra hvordan jeg hadde det da jeg var innlagt. Beklager det, at det ikke har kommet et innlegg om det enda, men jeg hadde som sagt mistet litt interessen og lysten til å skrive et nytt innlegg. Og så har det vært litt dørstokkmil, for det kommer til å bli et laaaangt innlegg. Pluss at jeg har ikke hatt det helt greit den siste tiden...


Så nå har jeg tenkt å begynne på med bloggingen igjen. Har også en del familie og venner som bor langt unna som liker å følge med på hva jeg gjør om dagene.

Vi blogges!
(er det ikke det bloggerne bruker å si?)

Tvangsinnlagt i 7mnd

Hvor har jeg vært det siste halvåret? Eller...over halvåret. 


Bilde av Stjørdal DPS.

Jeg har vært innlagt på tvang på psykiatrisk. Først 5 uker på Østmarka, deretter 14 uker på Stjørdal DPS, Tiller DPS i 5 uker - og tilbake på Stjørdal i 5 uker til. Litt fram og tilbake med andre ord. Skulle egentlig tilbake til Tiller for å få en "overføring til hjem" da jeg nesten ikke hadde hatt perm og veldig lite utgang, men av diverse (teite) årsaker, så ble det avslag på søknaden. Selv om jeg har vært på tvang, så følte jeg at jeg ville gå med på det frivillig siden det var så skummelt å ha vært borte så lenge med mennesker og personale rundt meg 24/7, og da ble jeg ganske passelig irritert på Tiller for at jeg ikke fikk komme tilbake dit. Så da fikk jeg bare to uker med noen hjemmepermer før det var bare rett hjem.


Rommet mitt på Tiller DPS


Var en liten tur innom intensiven på Østmarka mens jeg var på Tiller.

Nå har jeg vært hjemme 1,5 uke, og det har jo forsåvidt gått bra. Men jeg kjenner at det er tøft. Sliter med å komme meg ut. Gjøre ting. Er så redd for å få panikkangstanfall når jeg er alene hjemme. Har vært vant i 7mnd til å ha noen rundt meg som kan hjelpe meg når det kommer. Har mye uro, og jeg har ikke fått innarbeidet meg så mang rutiner enda, så går litt rundt meg selv. Men det kommer seg nok etterhvert. Skal få støttekontakt nå etterhvert som kan hjelpe meg litt med å komme meg ut døra. Første dagene hentet jeg ikke posten engang. Kom meg ikke ut. Men det går litt bedre nå heldigvis.


Home sweet home.

Grunnen til at jeg ikke har blogget siden jeg ble innlagt, er av tre årsaker: Jeg har vært litt lei av å skrive blogg, interessen forsvant litt. Har også vært nødt til å være forsiktig med åpenheten om sykdommen av diverse årsaker, og når man er innlagt på Stjørdal DPS, så får man ikke lov til å blogge. Så nå tenkte jeg bare å gi en liten update på hvor jeg har vært hen de siste 7mnd, for jeg har vært veldig skjermet for samfunnet. Men de som følger meg på facebook og instagram vet det aller meste, for der har jeg vært - og er, aktiv. 

Jeg kommer med et innlegg hvor jeg skriver hvordan det har vært den tiden jeg har vært borte, hva jeg har gått gjennom osv. Det kommer til å ta tid å skrive det og fikse bilder.

Og kanskje jeg har noe mer på hjertet. Hvem vet.


 

Den sterke uroen

Det å ikke ha noe å gjøre er frustrerende. Spesielt hvis man sliter med mye uro og stress. Og da snakker jeg om det indre, ikke det ytre. For jeg har langt ifra stress i hverdagen min, men heller det motsatte. Jeg har altfor mye tid til rådighet. Og jeg har "ingenting" å gjøre.

Ja, jeg skrev ingenting i hermetegn. For vet dere hva - det er ALLTID noe å gjøre. Men er man mye sliten og i dårlig form, så er man like langt - og uroen blir bare sterkere, for da blir man tvunget til å sitte i ro og kjenne på den.

Så hvorfor ikke bare finne på noe å sysle med hjemme? Joda, jeg har faktisk skaffet meg mange "små" hobbyer som jeg kan gjøre hjemme, men greia mi er at jeg har altfor mye uro til å klare å gjøre så mye (faktisk). Jeg blir på en måte handlingslammet og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Har ikke ro nok til å sette meg ned med èn ting av gangen over tid. Går bare fra det ene til det andre, og ofte så er jeg for sliten i hodet og trøtt til å orke noe av dette og ligger bare og halvsover på sofaen.


Nå nylig gikk jeg til anskaffelse av Lego. Elsket det da jeg var liten, og det var gøy å prøve igjen. Blir aldri for voksen til sånt!


Puslespill, playstation og Tv/film... Ikke nok?



Neida...

...må gjøre litt håndarbeid også. Det har jeg likt å holde på med i mange år nå, og har begynt å spille litt dataspill:


Gode gamle Roller Coaster Tycoon! Spilte dette hele tiden på slutten av barneskolen, og jeg er jaggu hektet igjen. 


Abonnerer på Illustrert Vitenskap. Veldig interessant og lærerikt. Fint for meg som hverken jobber eller går skole er det også. 


Fargelegging begynte jeg med for en liten stund siden. Tiden går innmari fort! Plutselig så kjenner jeg at jeg har skikkelig vondt i hodet og nakken og bare må avslutte for en liten stund. Anbefales! Tar bort mye uro.

Men hva om ikke dette er nok? Hva gjør jeg da?


Går tur hvis formen er relativt grei.

Heldigvis så har jeg stallen de dagene jeg er i god nok form til å dra dit. Da flyr tiden avgårde og jeg storkoser meg med hesten(e). Treffstedet har jeg ikke vært på på (altfor) lang tid, men nå har jeg bestemt meg for å dra tilbake igjen. Jeg må. Skal.

Og så har jeg en ting til som jeg er veldig glad i. Og det er å være med på filminnspilling! Tidlig denne uka var jeg med på innspilling av en reklamefilm, hvor vi hadde en busstur litt utenom det vanlige. Bussing rundt i Trondheim by i over 2timer. Jeg STO nesten hele tiden. Snakk om å få vondt i bena da... Og ryggen... Men det har ikke noe å si, for det er så absolutt verdt det. Gir meg så mye psykisk. Dette har jeg lyst til å holde på med.


Det skulle være en regntung dag, så vi ble rett og slett dusjet med en sprayflaske med vann. Jeg behøvde bare å være våt på den ene siden, da kameraet var fra den vinkelen. Ser ut som jeg har vært i en storm som har blåst vannrett regn.

Så. Nå må jeg prøve å bli kvitt den på en eller annen måte. Når jeg ikke mestrer den godt nok ved å gjøre alle disse aktivitetene, så må jeg bare fortsette å jobbe med uroen. På et eller annet vis.

 

 

Ridetur i syden-varmen

Nå er det skikkelig varmt her i Trondheim. Skikkelig varmt! Sydentemperatur. Litt for varmt for min del, for jeg er ikke laga til så mye varme. Men skal ikke klage. Jeg holder meg bare inne på det verste jeg... 

Idag har jeg (endelig) fått kommet meg en tur i stallen. Jeg har ikke vært der på leeeeenge. Har jo vært så mye dårlig i det siste. Var ikke i noe god form imorgest da jeg stod opp heller, men jeg dro avgårde allikevel. Nå er det altså på tide! Prøve ihvertfall.

Og det gikk bra. Sliten, men god-sliten. Og fornøyd. 


Utsikt over Trondheim By.

Jeg prøvde å finne tilbake til den plassen som vi kalte for "Utsikten" da jeg gikk på ungdomskolen. Det er mange år tilbake, det. Så jeg var spent på om jeg fant det igjen - men jaggu, det gjorde jeg! Men.... Utsikten skal det ikke hete lengre ihvertfall. Det var jo helt igjengrodd! Jeg som tenkte å ta et bilde ble ganske skuffet kan man si. Men, ikke verdens undergang. Loke og jeg red litt rundt andre steder og utforsket nye stier. Litt kjøligere og svalt i skogen, så det var godt innimellom "slagene" med solsteik.


Dette bildet ble tatt oppe på "Utsikten" av meg og hesten Pia 06.05.2005. En stund siden det, gitt!
Nå ser man ingenting, for trærne er blitt så høye.


Dette bildet tok jeg uten at jeg visste det. Det ble jo knallfint jo.


Fornøyd etter denne dagen. Varmt å vente på bussen, men igjen - skal ikke klage.

Hest er terapi ♥

 

Tre år på Øya

Igår var det nøyaktig tre år siden jeg "offisielt" flyttet inn i den kommunale leiligheten jeg nå fortsatt bor i. Det var en lang og humpete vei før jeg fikk den. Det tok faktisk tre år på venteliste - hvorav siste halvåret jeg sto på prioriteringslisten. Ting tar lang tid... Jeg ble ikke så høyt prioritert med andre ord. Men etter en del styr rundt flytting hit og dit (det er et eget kapittel), så ble det litt krise. Heldigvis så tok det "bare" et halvt år til jeg fikk leilighet...

Fikk leiligheten allerede i mars, året 2013, men i og med at jeg var tvangsinnlagt på Levanger sykehus (psyk), så fikk jeg ikke flyttet inn før utskrivelsesdatoen - altså 17.juli. Jeg hadde så smått begynt å flytte inn ting på små permisjoner (måtte ha noen med meg, så jeg var aldri alene), og hadde derfor ikke hverken overnattet der eller vært over lengre tid. Så da det ble en veldig brå overgang fra å ha noen rundt seg 24/7 innelåst på en lukket avdeling, og til å bo i sin egen leilighet helt alene. Men det gikk faktisk veldig fint!


Første "Trondheims-tur" til leiligheten, og det første måltidet ble innviet.

Disse tre årene har gått sinnsykt fort. Tenk at det har gått så lang tid, men samtidig så har det gått innmari fort. Nesten som det var ifjor jeg flyttet inn! Men, nå er det snart på tide å flytte ræva si nordover til Alta. Det er noe jeg har hatt lyst til allerede fra tidlig tenårene. Har gått og snakket om det hele tiden, men NÅ, begynner det å bli alvor. Nå har jeg ingenting spesielt her i Trondheim som holder meg her nede. Jeg går ikke skole, jobber ikke, driver ikke med travsporten lengre (men har ikke sluttet med hest), og jeg har heller ikke noen spesiell behandling her, bortsett fra en psykolog som jeg ganske nylig har fått. Men psykologer og leger finnes det der oppe også. Og så har jeg også fått bodd i denne leiligheten en god stund nå, så hvorfor ikke bare flytte? 

Men jeg vet ikke når enda. Det kan være allerede til høsten... til jul... eller neste år. Vet ikke eksakt enda, for det er mye rundt det å flytte. Og så blir jeg jo å reise halve Norge nordover. Ikke bare gjort i en fei det. Mye må også ordnes ifht NAV, kommunen, og div.i helseapparatet mitt. Og for ikke å snakk om alle tingene som jeg må få med meg! Selvfølgelig så må jeg jo også finne meg en plass å bo. Komme til å savne mine "Trondhjemmere", men ingen vil bli kvitt meg helt, for jeg kommer selvfølgelig på besøk i ny og ne!

Så, da vet dere det.


 

 

Positive ting hver dag

Nå skal jeg prøve noe nytt. Jeg har tenkt å ha et mål om å prøve å finne de positive tingene som skjer i hverdagen. Gjerne ta bilde/r av det, og så laste det opp på instagram. Det er så lite som skjer om dagene siden formen ikke er så bra for tiden. Det blir lite å gjøre da jeg ikke har energi, men samtidig så må jeg prøve å motivere meg til å gjøre noe. Dagene blir så utrolig lange, og rastløsheten og den indre uroen plager vettet av meg. Og så må jeg tenke positivt. Finne de positive tingene. Om så bare små "fille"ting, men aller helst minst èn ting. Ikke sikkert jeg klarer det hver dag, men jeg skal prøve. Forhåpentligvis vil jeg få litt mer motivasjon til å få rumpa opp av sofaen og finne på noe å gjøre som gir meg positiv energi - selv om det kan være litt tungt og slitsomt. Kanskje jeg blir litt ekstra sliten etterpå, men so what? Det skal være verdt det.

Det vil bli lastet opp på instagram, og noen ganger så kan det nok hende at jeg lager et relatert innlegg her på bloggen. Høres det ut som en god idè?

Følg meg på instagram!
eirampia




 

Kortmans lysstøperi

Da vi var på familietur med bobil (link til innlegget), så dro vi innom Kortmans Lysstøperi, der de hadde lys i alle mulige slags dekorasjoner, servietter og karameller + mye mer. Masse fint å se! Hadde jeg hatt god råd, så hadde jeg nok handlet en del, men det var jo så mye å velge i at det ble vanskelig å vite hva man evt skulle kjøpe. Det var vel litt derfor jeg ikke handlet noe også.

Kortmans lysstøperi:
http://www.kortmanlys.no/

På låven har de en utstilling/museum fra gamle tider. Utsnitt fra hjemmesiden: "Museum med samling av kulturminner med blant annet fullt utstyrt landhandel, kjøkken fra 1930-tallet, og stue fra 50/60-tallet, gammel utedo, samling av gamle bilskilt fra alle USA`s stater, kaffekanner, matbokser og mye annet som skaper en avslappende og god atmosfære"

De har også en kafè med en supergod softis! Anbefales å dra dit altså. Det ligger ganske nært Åsen, som er et sted mellom Trondheim og Levanger (for å forklare det enkelt).


Massevis av lys.


Nydelige farger. Det var veldig fint glitter/glinsing i disse lysene, men vanskelig å se fra disse dårlige mobilbildene.


Denne likte jeg. 

I dette hjørnet var det også en del, kremt...ting som ikke passer seg for barn. Utrolig hva de finner på å lage lys av.


Fra museumet. Noen som blir nostalgisk nå?













Noen som ble nostalgisk? Jeg ble. Enda mer gøy for mamma og mormor, da siden det meste her var før 90-tallet (jeg er født i 89). Men gøy allikevel. Jeg har jo fått med meg noe fra oldemor og besteforeldre, blant annet. For de som kjenner meg vet at jeg elsker nostalgi.


En ordentlig amerikans kafè.




Tid for softis!


Mmmmm. Den var knall. Skikkelig mye vaniljesmak i den.


God sommer!

 

Bobiltur til Frosta i nydelig sommervær

Denne helgen som var, dro jeg, mamma, mormor og typen til mamma på en bobiltur til Frosta i Nord-Trøndelag. Ikke så langt, men en tur er en tur! 

Været var bare helt nydelig og vi hadde sol hele tiden. Da jeg kom hjem hadde jeg fått skikkelig farge i ansiktet. Greit å ikke se så blek ut når jeg ser litt blek og sliten ut fra før.


Frosta er kjent for sine gule lyktestolper.


Parkert og klar for å nyte turen. Vanskelig å se på bildet, men utsikten er over Trondheim og hvis man zoomer mye inn, så ser man Tyholttårnet.


Vi har rigget oss til, og sprettet ølen og åpnet Cheeze Doodels`n. En liten forrett før grillings.

Det var (som vanlig) kaldt til meg som er en frossenpinne med stor F. Heldigvis så ble det varmere utover kvelden. Da kunne jeg ha sittet i T-skjorta (som jeg ikke hadde med meg). Litt rart at det går an at det kan bli så mye varmere på kvelden enn på dagen.


Mamma begynner å få teken på fotografering.


Naboene koser seg i solen de også.


Beste mormora i verden.


♥♥♥

Vi ble der bare ei natt, men turen var ikke over før utpå kvelden, siden vi kjørte innom litt her og der. Fint å oppleve litt ting når man først er på tur, og ikke bare være en kveld, sove ei natt, stå opp og så dra hjem. Vi svingte innom en liten selvbetjent "butikk", hvor de solgte kortreiste grønnsaker, kikket på noen helleristninger - og stakk innom Kortmans Lysstøperi.


Helleristninger.


Jeg ble litt skuffet over helleristningene, men det er vel kanskje bare fordi jeg er vant til helleristningene i Alta, Finnmark? Men alltid interessant å se.


Mmmm. Markjordbær.

Angrer (nok en gang) på at jeg ikke tok med speilrefleksen...

Link til innlegget med bilder fra Kortmans Lysstøperi og museumet:
Kortmans Lysstøperi

 

Innleggelse på Alta Helsesenter

Nå har jeg vært i Alta kun i litt over ei uke, og før jeg reiste var jeg innlagt på sykehuset og DPS i Trondheim. Formen holdt visst ikke så lenge.

Behandleren min i Trondheim ringte på legevakta i Alta for å bestille en time til meg etter å ha snakket med meg på telefon. Jeg tenkte shitt au, det kan vel ikke skade å ta en sjekk. Den sjekken viste seg å være viktig. Kaliumen var nok en gang lav, så da trengte jeg påfyll. Kalium er kroppens elektrolytt- og saltbalanse, og er veldig viktig for kroppen. Det kan være farlig for hjertet, så derfor var det viktig at jeg måtte si ja til denne innleggelsen. Heldigvis så behøvde jeg å være der bare ei natt. Jeg hadde aldri dratt på legevakten om ikke behandleren min hadde fikset den timen til meg. Det skal mye til for at jeg oppsøker lege på egenhånd...

Men steike så mye intravenøst jeg fikk på den korte tiden jeg var der. Jeg fikk hele 3liter væske og er nå helt pløsen og "oppblåst" i kroppen. Ser ut som jeg har lagt på meg, men vet at det bare er væske og at det går fort ut igjen. Trøster meg med det. Vet det av erfaring også etter utallige tidligere innleggelser. Kroppen min er ikke så vant til å ha så mye væske i kroppen, for jeg er generelt dehydrert hele tiden. Derfor holder kroppen på alt den får.


Utsikt over Alta-elva.

Kjedelig at jeg ikke greier å holde formen oppe, at jeg skal ramle så fort. På bare to uker. Jeg må virkelig prøve å ta meg selv i nakken. Vil jo være i form nok til å kunne være med på ting. Heldigvis så har jeg allikevel fått gjort en del hittil mens jeg har vært her, så jeg er rimelig fornøyd med det. Men så er jeg jo også godt kjent for å presse meg litt hardt, så om det er positivt eller negativt er vel relativt. Var senest på ridetur samme dag som jeg ble innlagt. Så jeg har det tross alt fint, og er veldig heldig som har mange gode venner, familie og tilgang til fine hester og omgås i et ordentlig trivelig hestemiljø når jeg er her. Jeg er takknemlig.

Så nå sitter jeg og ser på Idol etter å ha "landet" litt. Kom ikke hjem før på ettermiddagen, så det tar litt tid å omstille seg. Det er meldt varmt og fint vær i Alta nå i dagene fremover, så denne helgen tror jeg kan bli fin. Får bare håpe at formen holder seg nå da! En så kort innleggelse løser ikke all verden, men hjelper forhåpentligvis litt iallefall.

Ønsker alle kjente, bekjente og lesere en fin helg!

Kroppen sa stopp

Nå er det en stund siden jeg har oppdatert her, men for de som følger meg på instagram har nok fått med seg det jeg har gjort i det siste.

Den 2.april reiste jeg til Tyrkia hvor jeg var i to uker Det var deilig med litt sol både for kropp og sinn. Kommer tilbake til Tyrkia-turen litt senere i et annet innlegg.

Det som har skjedd de siste par ukene er at jeg har vært en del innlagt. På slutten av ferien så sa kroppen stopp. Jeg ble dårlig. Ikke bare sliten, men kvalm, uvel og kjente meg helt utslitt. Jeg kom meg hjem uten problemer, selv om reisen var tung. Men så er det jo noe som er typisk meg: Roer jeg ned når jeg kommer hjem? Lar jeg meg sove ut? Nei, og nei. Jeg sov kun noen timer (kom hjem på natta) og sto opp for å dra på filminnspilling. Tiden på settet ble syv timer. Dagen etter dro jeg en tur på treffstedet, men dro ganske tidlig siden jeg følte meg dårlig og hadde litt angst. Og da var det bare å gå hjemme og trykke og være rastløs mens jeg ventet på at kvelden skulle gå slik at jeg kunne ta bussen kl.23.00 til en ny dag (natt) på filmsettet. Det tok 4 timer før jeg var hjemme igjen. 

Den natten fikk jeg også bare noen få timers søvn da jeg hadde avtaler på morningen. Men samme dag ringte psykologen til legen min for å bestille en time til meg. Jeg dro til legen, og så var det rett på sykehuset uten å ta en eneste prøve eller sjekk.

Prøvene på sykehuset viste lav kalium, lav blodprosent og jern + noe annet "småtterier". Normalt for meg det. Men jeg syntes jeg følte meg så mye dårligere enn blodprøvene viste, så jeg ble overrasket over at de ikke var verre. Men legen på sykehuset sa at det var nok også mye på grunn av dårlig ernæring, væskeinntak og mye aktivitet og lite søvn.

Etter noen dager ble jeg skrevet ut. Skulle egentlig overføres rett til Nidaros DPS, men det var ikke plass der før noen dager etterpå. På DPSn var jeg innlagt i èn uke. Fikk hvilt, mulighet for støtte og samtaler døgnet rundt når jeg fikk det veldig vanskelig, litt hjelp til å spise, og måtte spise en haug med tabletter.

Nå er jeg hjemme igjen og skal "holde ut" i en knapp uke før jeg reiser nordover til Alta. Ser fram til det. Skal være der i en mnd og det er første gang på mange mange år at jeg skal feire både 17.mai og bursdagen min der oppe! 


Maren og jeg gikk oss en rolig tur til andedammen i Ila. Godt å få rørt seg litt.

 

Sydlige strøk og selvskading

De aller fleste som kjenner meg, vet at jeg er en "selvskader". Det vil si at jeg har skadet meg slik at det vises på kroppen min.

Om sommeren, så bruker man lite klær, og kroppen er mer naken. Dere skjønner vel hvor jeg vil hen nå. Altså, mine arr vises, og folk kan se det. Om jeg liker det? Nei, så absolutt ikke. Jeg skjemmes. Men samtidig så kan jeg ikke skjemmes heller. Det er min fortid, mine krigsarr, og mine kamper mot meg selv og mine følelser. Jeg kan ikke ta de vekk. De vil være der i hele mitt liv. Jeg kan skjemmes hele livet om jeg vil. Men jeg vil ikke det. Jeg kan ikke gjøre noe med det, jeg må bare akseptere det som har skjedd og det som jeg har gjort mot meg selv. Det er så absolutt ikke enkelt, men jeg må bare prøve.

Så frem til poenget i innlegget mitt; Her i de sydligere strøk så er slike ting mer tabu. Det er lite snakk om det, og det er nok mange som skjuler det. Eller at det kanskje ikke er et like stort problem som oss i Norden? Hva vet jeg? Bare mine tanker. 

Jeg får nemlig blikk, og jeg får til og med spørsmål. Folk som snakker tyrkisk til meg (jeg er i Tyrkia akkurat nå per dags dato), som jeg ikke forstår, men allikevel forstår hva de sier. Jeg ser det på måten de snakker og måten de ser på meg - og hvor blikkene deres er. Det er ekkelt, flaut og skammelig. Hva skal jeg svare? Hittil så har jeg ikke sagt et ord, bare smilt forsiktig på en (kanskje? Forhåpentligis?) litt avvisende måte. Flau og sjenert. Jeg ser at det hjelper for videre spørsmål, iallefall. Det er det jeg vil. Håper på at jeg slipper å forsvare meg. For hva skal jeg si? At naboens katt har klort meg? At jeg falt ned i et tornekratt? Jeg sloss mot en tiger da jeg besøkte dyrehagen? Eller bare rett og slett si at det var et meget dumt spørsmål? Folk skjønner jo _egentlig_ hva det dreier seg om. Så hvorfor spørre så dumt?

Nei, si det. Vet ikke hvor jeg vil hen selv med dette innlegget egentlig. Det var vel mer som en "idemyldring" og tankespill fra min side.

Det er først når jeg kler av meg klærne at jeg merker blikkene, og bare ser for meg alle de tankene som surrer rundt i hodene deres. Ser jeg ut som en selvskader? Nei, mest sannsynlig ikke. Men det er ikke bare meg. Det er også mange flere der ute som er selvskadere, som man aldri skulle tro at var det. Tygg litt på den. Og til slutt: Vær så snill å bare la være å spør. Det holder i bøtter og spann å se hvor blikkene deres fester seg.

Det var bare en liten oppfordring ifra meg. Og kanskje litt "out of topic", men dog.

Tilbake i behandling

Jeg har ikke snakket så høyt om det enda, men jeg har faktisk begynt å gå hos psykolog igjen. Etter at jeg var innlagt på Nidaros DPS nå på nyåret. så fikk jeg meg en kontaktperson som jeg kunne gå via hvis jeg trengte nye innleggelser o.l. Tenkte å møte henne et par ganger for å bli kjent og få et ansikt å forholde meg til. Etter noen samtaler så ble vi enige om at hun kunne prøve å hjelpe meg mot angsten, stresset- og den indre uroen jeg har inni meg. Jeg plages så innmari med det for tiden. Så jeg skal gi det en sjanse. Har ikke gått hos psykolog på to år nå, så det er vel på tide å prøve igjen. Jeg er rett og slett drittlei av de følelsene jeg konstant går og kjenner på om dagene. Det sliter meg ut, ikke bare psykisk, men også fysisk. Alt henger sammen.

Har ikke vært på så mange samtaler enda, og noen samtaler har jeg måttet avsluttet halvveis i timen fordi jeg har vært altfor sliten til å klare å henge med... Men jeg prøver iallefall.




 

Ute på Cruise

Etter å ha tenkt mye og lenge på en reise som mor & datter, så fant vi til slutt et forslag som falt i samme smak hos begge to - nemlig en tur ute på havet. Etter en liten flytur fra Trondheim til Oslo, en togtur til Oslo S - og deretter en busstur til båtterminalen hvor Color Magic sto og ventet på oss. Så da var det tut og kjør ute på bøljan blå. Kvalitetstid med mamma`n min.

Langt oppe i skyene. Fikk et blinkskudd her hvor flyet akkurat flyr ut av en sky. Helt hvitt på den ene siden av vingen, og blått på den andre.

Se så koselig og fin lugar vi fikk. Og sjekk det store vinduet da! Det første jeg sa var "Ooooh, for et stort vindu! Større enn mæ jo".

Og da greide jeg selvfølgelig ikke å dy meg. Måtte jo bare klatre opp i vinduet.

Color Magic har lagt fra kai, og har nå rettet snuten mot Tyskland, nærmere bestemt, Kiel.

Vi hadde egentlig planer om å sette oss oppe på toppen av båten i den restauranten for å se på utfarten, men det var allerede blitt stappfullt av folk, så da satte vi oss heller ned på en litt roligere restaurant nederst i båten og tok oss et glass Strawberry Daquiri hver. Nam. Forfriskende og god. Smakte som en blanding av smoothie og slush, med en liten dært alkohol oppi. De kunne like så godt ha sløyfet alkoholen, for det smakte nesten ingenting av den. Den er no uansett ikke så viktig at det gjør noe.

Og nå skal jeg fortelle dere en ting. Meg i et nøtteskall. Toillhau, fjern og klæbbete. Tror dere ikke jeg greide å miste romkortet da? Etter sånn... Tja. To timer?

Da måtte vi dermed løpe ned til resepsjonen og si fra slik at vi kunne få nye kort med ny kode. Tenk, det står jo hvilken lugar vi har på kortet, så da hadde det blitt veldig lett for de som liker å være kriminelle å rane oss. Steike ta. Men det gikk bra!

Og så var jo mamma litt småslem med meg da vi gikk ned i resepsjonen. "Du skjønne, dattera mi greid å rot bort kortet sitt. Ka ska vi gjør? Får vi nytt?" Resepsjonsdama spurte "Er det Marie?". Mamma svarte ja, og jeg sto der i bakgrunnen og skjemtes og følte meg som en 9-åring som hadde vært så dum og ansvarsløs at jeg hadde mistet kortet mitt. Det var visstnok mamma sitt virkemiddel for å være sikker på at vi skulle få oss nye kort. Men tror ikke det var til noe ekstra hjelp, vi hadde vel fått nye kort uansett. Dette er nok noe som skjer hele tiden med andre, så de er vel vant til det, og har alltid en løsning på det. Ble litt småsur på mamma, men greide ikke å være sur heller. Det var jo egentlig bare komisk hele greia.

Jeg har en mistanke om at kortet ble igjen i stolen på restauranten der vi drakk Strawberry Daqiuri. Jeg hadde stukket kortet i baklomma, så det var vel det som hadde skjedd, vil jeg tro.

Etter å ha kikket oss litt rundt på båten, handlet på TaxFree`n og diverse, så innviet vi den første kvelden med litt vin, øl og tørrfisk på lugaren før vi gikk opp i restauranten på toppen og hørte på livemusikk. Det var nydelig der oppe. En helt annerledes stemning enn da vi var og snuste på plassen tidligere på dagen. Dempet belysning med "stjerner" i taket, behagelig lys og fin musikk. Og hyggelige kelnere.

Vi fikk mange blikk fra andre. Det var en overvekt av "eldre" der, og de kikket masse på oss og tenkte sikkert sitt. Jeg ser jo så ung ut, så de var nok ganske sikker på at jeg ikke var fylt 18. Stakkars mamma som ble mistenkt for å dra med seg lille dattera si ute på "fylla".

Det som var litt gøy, og egentlig en liten lettelse, var da en av kelnerne kom bort til oss, etter at jeg hadde vært og kjøpt øl til meg og mamma. Han spurte "How old are you?", og da svarte jeg at jeg var 26år og spurte han om han ville se legitimasjon. Og det ville han. Da han fikk se legitimasjonen min så begynte han å le og sa at jeg kom til å se veldig bra ut da jeg fyller 50, haha. Enn mamma da, som snart er 50? Vi lo godt av den. Det var han som sto i baren som ble veldig usikker på meg og spurte kelneren om han ikke kunne gå og spørre meg. Det var litt deilig at de andre på restauranten også ble vitne til at jeg faktisk var over 18. Vi tuller mye om det, men ikke alltid like gøy å sitte og føle seg mistenkt.


Skål!


Og god natt. Fornøyd etter første dagen.


En enkel frokost på kjøpesenteret i Kiel.


Og en meget god lunsj.

Etter å ha vandret rundt og utforsket kjøpesenteret (som var litt dyrt og lite salg på klær og andre ting), så satte vi oss ute og tok en utepils. Det var jo vår der nede. Null snø, varm temp og en god og varm strålende sol. 


Skål for Kiel.


Smiiiiil.

Denne gangen fikk vi med oss utfarten. Det første vi gjorde da vi kom ombord, var å løpe opp dit for å sikre oss en plass. Mamma kjøpte seg en Strawberry Daqiri igjen, og jeg tok meg en kopp kaffe. Dette var den samme restauranten som vi satt på kvelden før. En helt annen stemning ja. Stor og fin utsikt på dagen.

Etter å ha sittet oppe på restauranten, handlet litt mer på taxfree`n og spist middag på en annen restaurant, så var jeg og mamma sliten. Så da vi satte oss ned og så film på lugaren. Mamma hadde ikke sett "Bølgen" før, så den hadde vi kjøpt for å ta med oss på turen. Det er en innmari bra film! 

Mens vi var inne på lugaren fikk vi med oss den nydelige solnedgangen, og vi var så heldig at vi fikk med oss at båten kjørte under "Storebeltet" - broen mellom Sverige og Danmark. Kjempeartig. Og så den fine solnedgangen attpåtil da.

Der har vi broen i sikte.

Jeg har en kort videosnutt på instagram (eirampia)

Etter tre timer, så følte vi oss klar til å ta turen ut av lugaren igjen. Vi trivdes så godt på restauranten på toppen av båten, så vi satte oss der igjen den andre -og siste kvelden også. Denne gangen kom den samme kelneren bort til oss og lo litt av gårsdagen. Han fortalte at han hadde også opplevd å bli tatt som om han var under 18, og da var han 28 (!). Så han hadde erfart det selv også, hehe. Jeg kan jo gå som barn på bussen og jeg, hvis jeg vil det (og det er 16år)... Men jeg er så lovlydig av meg at jeg benytter ikke meg av det, og så synes jeg det bare er gøy å slenge en gøyal kommentar til bussjåføren hvis han spør. 

Etter en liten stund så gikk det opp for meg og mamma at vi snakket visst norsk med kelneren denne kvelden. Det gjorde vi nemlig ikke kvelden før. Ergo så kunne vi jo ha snakket norsk med han da også! Sånn kan det bli når man er på en plass hvor det bruker å være flere nasjonaliteter. Mye småting som man kan tulle litt med i ettertid.



 

Vi trodde det var Wifi på restauranten, men fant ut at det var jo drinken som het for Wi-fi! Haha. 

Båtens posisjon. Greit og interessant å vite.

Promenaden. Er det ikke nydelig og lekkert?

♥ Takk for en fin tur, mamma ♥

Nå har jeg endelig begynt å komme meg igjen etter turen. Var helt utmattet da jeg kom hjem, og har brukt flere dager på å komme meg i noenlunde form igjen. Samme dag som vi reiste, så var jeg så sliten i føttene at det "brant" i musklene og jeg greide ikke å få med meg bena så fort som jeg ville (som i drømme, bare at det var fysiske smerter tilstede). Var også uvel, fjern og småkvalm. Da vi kom hjem utpå dagen så ble kvalmen bare verre og verre, men ble heldigvis en del bedre til dagen etter.

Det tar på å reise altså! Selv om vi var borte i bare to netter. På bare noen få timer, så hadde vi rukket å reise med både bil, buss, tog, båt og fly. Og alle skjønner at det er mye stress å komme seg til og fra mellom alle disse transportmidlene.

Men som jeg har sagt før: Det er virkelig VERDT DET. Det er verdt å reise og prøve å gjøre noe som er litt gøy og annerledes i en tung og kjedelig hverdag, selv om man blir veldig sliten etterpå. Den dårlige formen er heldigvis bare forbigående.

Summasumarium: Jeg hadde en kjempefin opplevelse, og er storfornøyd.

Tilbake i samme stillingsposisjon som vanlig. Sofasliting, Tv-titting, og håndarbeid. Nå er det påske - ergo, snop som tilbehør. God påske!

 

Aktiv periode

Den siste tiden så har jeg vært veldig aktiv. Jeg har gått spaserturer hver dag på minst 1 time, såfremt jeg ikke har stått på slalom, gått på ski, eller vært i stallen. I uken her var jeg i stallen 4 dager på rad, og det var så innmari deilig! Det har vært så nydelig vær her i Trondheim nå, så det var bare helt herlig.

Men, det er litt rart. Jeg spiser mindre, er mye (!) mer aktiv enn på lenge, og sover veldig dårlig (ergo for lite søvn og hvile). Hvor i all verden får jeg energien ifra? Jo, jeg kjenner at kroppen er veldig sliten og at det nesten stopper opp (tom for bensin), men samtidig så greier jeg å stå på som jeg gjør. Jeg er ganske sta, så jeg går mye på viljen. Men allikevel.

Skal jeg vente på "smellen"? Eller vil det gå bra? Jeg synes det er deilig å være så aktiv som jeg er nå. Jeg blir så mye bedre i humøret, får bedre samvittighet og er mer "god-sliten". Angsten, det innvendige stresset og uroen blir mindre, men dog ikke helt borte (det skal nok mer til for at det skal skje). 

Jeg får iallefall bare nyte at jeg endelig har mer overskudd og lyst til å gjøre andre ting enn å slite ut sofaen og mure meg helt inne og leve meg inn i Tv-verdenen. Har gjort det lenge nok nå. Var så langt nede og helt utslitt (mest psykisk). Ble mye bedre etter å ha vært innlagt! Jeg er så glad for at jeg ba om hjelp da jeg ble så desperat og ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.

På tur sammen med alle tre treffstedene her i Trondheim. Veldig sosialt og godt med mosjon og frisk luft - og ikke minst med et bål og bålkaffe!

Spontant gikk jeg i boden for å hente opp langrennskiene mine (sto på slalom uken før) og tok bussen opp til Skistua (Gråkallen) for å gå meg en tur alene. Vel, ble ikke så mye alene akkurat. Det var hundrevis av folk i løypene og jeg fikk kjenne på den sosiale angsten og følelsen av at alle kikket på meg og vurderte meg opp og ned og i mente, men jeg prøvde å drite i det. Det var ikke enkelt, men jeg gjennomførte det! Jeg slet med tilbaketuren da, kroppen ble nesten tom for krefter, men det gikk bra. Det var kjempegodt å komme seg ut i det nydelige været!





Skileik! DET er gode minner fra barndommen det. Take me back in time, please. Moro å se at den bakken fortsatt er i aktivitet. Kjempeflott og gøy for barna.

Jeg kjente virkelig hvor mye jeg savnet å være barn. Barneskolen var en veldig fin tid for meg.

Satte meg ned i sneskavla og nøt de varme solstrålene mens jeg ventet på bussen hjem igjen.

Jeg har vært så heldig å få låne Loke masse denne uka, og vi har hatt veldig fine turer ilag. Det er mye snø nå, så vi har gått i masse dyp snø og virkelig fått brukt oss (ja, jeg blir også ekstra sliten når hesten jobber ekstra). Kjempegodt for kroppen og psyken. Loke er en stor og stødig hest. Rolig, men sprek på samme tid. Og litt sta, iblant. Men ikke minst veldig, veldig snill.

Utsikt over Trondhjem by.

Av flere av mine spaserturer så er det fint vær (og dårlig vær, men det sier vi ingenting om), og da kan man se himmelen i mange nyanser og med flere fenomener. Jeg har som regel ikke med meg kamera da turene mine er mer for å mosjonere, men det hender mobilen min funker. Kommer an på lyset. Derfor har jeg lite bilder å vise fram, dessverre. Men, det viktigste er jo at jeg får nyte det i nuet! Det sies at "Har man ikke tatt bilde av det, så har man ikke vært der", og i disse dager skulle man tro at det er sånn det er. I gamle dager så fantes det ikke kamera. Hvordan klarte vi oss uten, tro... Man skal nyte tilstedeværelsen. Sånn er det.
 

Nå håper jeg denne perioden vil vare - lenge!

 

En fin vinterdag i alpinbakken

Nå er det kommet masse snø her i Trøndelagen, særlig litt oppe i høyden er det spesielt mye - og det passer jo supert til å stå på alpint! Det er kjempelenge siden sist jeg sto på slalåm, så det var moro å gjøre det jeg brukte å holde på med masse i mine "yngre" dager. I de mest aktive periodene så sto jeg nesten hver helg om vinteren! Så jeg ble ganske dreven på det. Elsket å kjøre utenfor løypene, snurret rundt med skiene og kjørte baklengs (twin-tip).

Jeg kjente at formen er ikke som den har brukt å være. Muskelmassen har tapt seg masse, så jeg var ganske svak i bena, ble fort sliten, og litt rusten i teknikken, men det gikk seg til ganske fort. Gøy er det uansett! Det er som å ha lært seg å sykle; har man en gang lært det, så glemmer man det aldri.

Da jeg kom hjem var jeg ordentlig godsliten, så det var veldig godt å bare sitte i sofaen (for en gangs skyld) resten av kvelden. Og jeg var i godt humør hele kvelden. Etter så lang tid med depresjon og dårlig form, så trengte jeg dette! Deilig. Håper vinteren holder seg slik en liten stund til, for dette vil jeg ha mer av (og langrenn, selvfølgelig). Men snø har vi mer enn nok av nå, synes jeg. Litt lengre ned i lavlandet så er det bare slaps og drit, så vi trenger ikke noe mer, så lenge det får ligge i fred en liten stund fremover.


Meg og Annikken 


Se så fin vinterstemning


Grillings på gang


En liten kar under fin landing.


Trivelig selskap.


Det er nå man kjenner hvor flott vinteren kan være.


Dagen over, og klar for å dra hjem.


♥ Tusen takk for en kjempefin dag ♥

 

Spaserturer

Den siste tiden så har jeg blitt mye flinkere til å gå meg turer. Det er alltid så kjedelig å gå alene, det har vært mørkt og jeg har vært deprimert og sliten. Da er tiltakslysten så dårlig. Men nå er det blitt lysere, og jeg har satt inn stabeisted i meg. Etter å ha gått noen turer så merker jeg nå hvor godt det er, så nå er det ikke så vanskelig å ta seg en tur ut! Deilig. Jeg merker det så godt på humøret. Jeg elsker å være ute i frisk luft, og det beste er når man kommer inn igjen i varmen snufsete og "god-sliten". Rastløsheten er mindre, og samvittigheten bedre. Og ikke minst, så går dagene mye fortere og er lettere å komme seg gjennom.

Når jeg går så går jeg rundt en times tid. Det er egentlig litt for mye kjenner jeg, men det er fint å presse seg selv litt. Blir sikkert bedre etterhvert tenker jeg. Jeg kjenner at jeg har kommet inn i en fin rutine nå, så dette skal nok bli bedre!

Jeg har jo vært flere ganger i marka på tur, sammen med andre, men det blir noe helt annet å gå alene - bare for å gå, liksom. Det er litt kjedelig, men godt allikevel.


Spaserturene går rundt Nidelva som regel.


Utsikt mot Nidarosdomen, Tyholttårnet og festningen.

Det er så avslappende å stå og se på endene på den stille elva. Legg merke til hvor knapp overgang det er fra snø- og ikke snø på toppen av skogen. Litt fascinerende.

Lysene slo seg på akkurat da jeg skulle ta bilde av disse fuglene som har samlet seg så mange ilag at det ser ut som treet har fått masse nye blader på toppene. Det ble en helt annen stemning på gatelyktene på.


Og plutselig så fløy de, hele gjengen!




Litt urban kunst under Elgeseterbrua.


Elgeseterbrua. Trondheim by night.


Nidarosdomen.


Festningen i måneskinn.

Jeg kunne ha vært flinkere til å ta bilder, men det har ikke vært helt i tankene mine på turene. Målet har vært og gått i et litt ordentlig tempo med Radio Norge på ørene, og det har bare gått fint. Må si jeg har savnet speilrefleksen på turene ganske ofte, da det har vært så mange fine motiv og fin himmel med vakre lys, og det har ikke bestandig vært oppholds heller. Men, jeg skal ta det med meg en gang, for jeg tar aaaaltfor lite bilder for tiden. Må skjerpe meg der. Jeg VET jo hvor godt jeg liker å ta bilder, og at det gjør meg i godt humør. Meeen... så var det den psyken da. 

Man skal ikke undervurdere hvor godt det er å komme seg ut i frisk luft!

 

Gratulerer med morsdagen



Gratulerer så mye med morsdagen til alle mødre, til de som er mormor og oldemor - og til de som er så heldige å få oppleve å være tipp-oldemor!

♥ Og så vil jeg legge inn en ekstra gratulasjon til min kjære og flotte mamma ♥

Vi tilbringte dagen sammen på Prinsen kino og så på selveste Snåsa-mannen. Utrolig vakker og rørende film. Anbefales på det varmeste. Takk for en fin dag, mamma!

Happy (?) Valentines Day

Vet ikke hvorfor, men jeg har aldri vært begeistret for denne dagen. Det er jo selvfølgelig trivelig for de som har en kjæreste/samboer/ektefelle, som bryr seg om denne dagen, men hva med vi som ikke har det? Mange føler nok også på et stort press og forventninger på denne dagen.

Jeg føler meg iallefall veldig alene. På en måte har jeg kanskje "valgt det litt selv", da jeg sliter så mye med meg selv, og jeg har da vanskelig for å kunne dele livet med en annen person. Det burde jeg bli flinkere på. Åpne meg selv litt og slippe inn andre i mitt liv. Men det er vanskelig.

Det å sitte i sofaen og se på all reklamene i butikkene og alt snakket på Tv-skjermen om Valentines Day, gjør meg både deprimert og litt irritert på hvorfor man ikke skal kunne glede hverandre hver eneste dag året rundt? Hvor mye mer glede er det ikke når man blir overrasket? En slik dag blir litt kunstig for meg. Deprimert blir jeg fordi jeg føler meg alene og utenfor samfunnet. Føler det er så meningsløst. Det skaper et slitsomt stress og press på folk.

Valentines Day er enda en dag som ikke er norsk, men som vi har tatt til oss. Hvorfor? Det ligger masse penger i det. Garantert. Butikkene tjener masse på det. Visste du at vi bruker mye mer penger på Valentines Day enn morsdagen? Jeg leste det i en artikkel igår. Men morsdagen liker jeg. Det er fint å sette litt ekstra pris på mammaen min. Å bruke masse penger på det er ingen nødvendighet, det er handlingen og tanken som teller. 

Det er sikkert flere som nå tenker at jeg bare er "barnslig" og teit som tenker sånn, og at jeg må skjerpe meg. Men følelser kan jeg ikke noe for, og jeg har nå valgt å være ærlig.

Jeg er helt sikkert ikke alene.

 

En fin familieuke

Siden jeg ble skrevet ut fra Nidaros Dps i forrige uke, så har jeg gjort noe hver eneste dag - opptil flere ærend. Uvant for meg! Men veldig innholdsrikt, og uka har gått temmelig fort.

I helgen fikk jeg møtt både tante og mormor (som hadde reist fra Tyrkia), og farmor kom fra Alta på mandagen for å bo hos meg noen dager. Kjempetrivelig. Vi fikk gjort masse ilag, blant annet en tur på City Lade, "familietreff" på Mormors, og turkos på Lian. Og kost oss hjemme, såklart.


Møtte mormor på "Mormors Stuer" på lørdagen. Så triveli`atte.


På søndagen tok jeg buss inn til Stjørdal for å besøke tante og mormor som sov hos henne.
Da fikk jeg også litt hundekos ♥


Chakira og Chakko med lille Kiara imellom seg. 

Men alt har sin pris. Igår ble jeg plutselig dårlig. Bestemor og jeg hadde tatt trikken opp til Lian hvor vi hadde med oss varmt vann på termos og mekket oss noe pulverkaffe med noe godt å spise. Etter at vi kom hjem, så satte jeg meg ned med en kopp te siden jeg var veldig frossen. Det var som om en bryter som slo seg av. Jeg ble innmari sliten, og dårlig. Prøvde først en god stund å slappe av i sofaen, men måtte prøve å ty til senga (noe som "aldri" skjer) da jeg ikke ble bedre. Men å ligge i senga funket ihvertfall ikke. Kroppen og hodet var i helspenn og jeg kjente angsten som prøvde å ta over kroppen min. Så da var det bare å stå opp igjen og sette seg ned ved farmor som satt og strikket. Jeg greide ikke å gjøre noenting.

En litt nedsnødd sitteplass ved Lianvatnet, men den var helt okei! 


Smiiiiiiil, til kamera`

Vi hadde jo også planer senere på dagen, og det virket som at jeg ikke skulle klare å komme meg ut døra igjen - men joda, så sta som jeg er så dro vi til byen på Mormors Stuer for å møte mamma og mormor. Da jeg fikk litt adrenalin i kroppen, noe væske og noe salt, så gikk det relativt greit. Det ble heldigvis ikke så lenge til sengetid etter at vi kom hjem igjen.


Farmor, meg og mormor. Kan ikke huske sist alle vi tre har møttes samtidig!


Mamma var nettopp kommet fra Thailand, så hun var liiiiiiiitt brunere enn meg.

Farmor dro idag tidlig, og jeg prøvde meg på en liten bytur sammen med treffstedet, men måtte bare gi opp etter en liten stund. Jeg var så dårlig, så det ble bare selvpining. Det første jeg gjorde da jeg kom inn døra var å gå på soverommet for å hente dyna og puta og slengte meg ned på sofaen og knasket litt salt potetgull med litt pepsi max til. Kvalmen ble litt bedre av det, heldigvis. Jeg er fortsatt hjemme, og vil forbli hjemme resten av kvelden.

Som sagt, alt har sin pris...



♥ Tusen takk for besøket  ♥

 

Lihkku Beivviin - Gratulerer med dagen!

Idag er det Samefolkets dag, og jeg vil gratulere så mye til alle flotte samer der ute.

Og jeg som er medlem i samemantallet føler for å gratulere ekstra mye - også til meg selv! 

Lihkku Beivviin


Denne heklet jeg selv for noen år siden - og den skal også brukes idag.

 

Det er sikkert mange som ikke vet hva denne dagen betyr/går ut på, så derfor legger jeg til et lite innlegg fra denne nettsiden:

"Samefolkets dag markeres på ulike måter i hele landet og blant samer både i Sverige, Finland og Russland. Men dagen markeres ikke lenger bare blant samer, blant annet bruker mange skoler og barnehager denne dagen til å bli kjent med samisk kultur. Noen av dem har også samisk kultur som tema hele denne uka.

- Dette er en viktig dag for samene, en dag som markerer det samiske fellesskapet og den samiske tilhørigheten. Jeg er glad for å se at denne dagen blir markert med ulike arrangementer i store deler av landet, også der det samiske ikke er så synlig til daglig. Dette er med på å gjøre denne dagen mer spesiell for oss alle, sier sameminister Rigmor Aasrud.

Samefolkets dag har vært markert i de fire landene hvor samene bor siden 1993. Dagen ble offisiell flaggdag i Norge i 2004, og på flere offentlige bygninger heises det samiske flagget sammen med det norske. I år flagger regjeringen med samisk flagg foran Statsministerens kontor ved Akershus festning. Dagen blir også markert internt med et arrangement i departementsfellesskapet."

En dårlig start på året

Siden fjoråret hadde en dårlig start med sykehusinnleggelse, så hadde jeg håpet på at det ikke ville bli det i år også. Det var jo tross alt en god stund siden jeg var innlagt sist. Men den gang ei. Allerede 5.januar måtte jeg inn på sykehuset. Fikk påfyllelse av kalium og væske intravenøst mens jeg var koblet til et telemetri-apparat for å følge med hjerterytmen. For de som ikke vet, så går kalium-mangel utover hjertet og man kan få hjerterytmeforstyrrelser (som jeg har av og til), og til og med død - i verste tilfelle. Derfor er det viktig med påfyll og overvåkning.

Var ikke der så veldig lenge før jeg fikk reise hjem. Fortsatt veldig sliten, men jeg var ferdigbehandlet, så da var det selvfølgelig ingen vits i å ligge på sykehus. Jeg prøvde å komme meg gjennom dagene på et vis. Depresjonen og angsten har preget meg ganske mye den siste tiden. Har vært mye inne hjemme alene, så jeg har ikke fått så mye positive "input" heller. Kom meg et par turer i stallen bare - men hey så godt det gjorde meg! Følte meg bedre psykisk i to dager før det gikk tilbake til tungsinn igjen. Tusen takk til deg, Roy Arne. Uten deg hadde jeg ikke kommet meg i stallen! Hadde jeg vært i bedre fysisk form, så hadde jeg sikkert klart å presse meg noen turer til. Greide å komme meg litt ut på treffstedet noen korte turer i det minste. Og heldigvis for det. Alt har vært et ork. Det er også derfor jeg ikke har skrevet noe på bloggen den siste tiden. Tiltakslysten har vært på bånn, så det har jeg hatt store problemer med. Husarbeid er et kapittel for seg selv. Viktige ærend og forpliktelser har det også gått utover.


Det snødde kjempemye da vi var ute på tur.
Nemo ventet ikke lenge før han ristet snøen av seg - på meg! Haha.

Det tok ikke lang tid før jeg måtte inn på sykehuset igjen. For en gangs skyld så ba jeg om hjelp. Å få en liten innleggelse på Nidaros DPS ønsket jeg meg så veldig. Jeg hadde nådd en topp (eller bunn?) der jeg ikke klarte noe mere. Ting var for tøft, og jeg følte at jeg ikke greide å være hjemme lengre. Jeg fikk komme inn, men etter kun ei natt, så fant de ut at blodprøvene var dårlig igjen og jeg ble sendt på sykehuset - til min store fortvilelse. Jeg hadde håpet på å få komme tilbake til Nidaros etter sykehuset, men neida. Jeg ble sendt på Østmarka mot min vilje. Jeg ville fankern meg ikke dit! Hva skulle jeg gjøre der? Oppbevaring. Østmarka satte for høye krav til meg for at jeg skulle få være der noen dager til. Så da jeg ble overført på frivillig, dro jeg rett hjem. Nidaros hadde fylt opp plassene sine, så da ble det bare det jeg ville. Jaja. da var det tilbake til isolasjon og destruktive handlinger... Er vel egentlig litt min feil i grunn, men dog.

På Østmarka måtte jeg bruke rullestol, faktisk. Jeg ble så innmari utslitt etter sykehus-innleggelsen. Det sier mye. Av og til sier kroppen bare ifra at nok er nok.

Men, jeg måtte bare prøve å ikke gi opp, for dette gikk ikke lengre. Tok kontakt med fastlegen med hjelp av ei (fantastisk) dame på treffstedet som støtter meg mye om dagene. Legen ordnet meg en plass på Nidaros igjen - og takk for det. Endelig fikk jeg ro på meg til å slappe av,hjelp til å få i meg litt mat og ha noen rundt meg til enhver tid som jeg kunne ta kontakt med da jeg hadde det vanskelig. Etter ei uke der følte jeg meg mye bedre. Nå er jeg utskrevet og føler meg bedre rustet til å være hjemme igjen. Hvor lang tid det tar før det går nedover igjen, det får tiden vise. Det var iallefall godt med denne pausen fra hverdagen. Trivdes godt der, så dette tilbudet skal jeg benytte meg av igjen! Og da skal jeg be om hjelp litt tidligere enn jeg gjorde nå. Har hele tiden gått og tenkt at jeg er ikke syk nok til å være innlagt, samtidig som jeg ikke har turt fordi jeg er redd for å bli tvangsinnlagt. Det skjedde jo (selvfølgelig), så det var jo det jeg skjønte! Derfor ble skuffelsen og nedturen så stor. Når jeg ENDELIG ba om hjelp, liksom. Så skulle dette skje. Akkurat som jeg skjønte. Men, det gikk heldigvis bra til slutt.

Jeg sov veldig dårlig om dagene, så jeg var ofte oppe veldig tidlig, og da fikk jeg en del alenetid. Så da kunne jeg bare slappe av med strikking, kryssord, Illustrert Vitenskap og God Morgen Norge!

Frokost-Tv er et fast innslag om morgenen - også hjemme. Rutine. Avhengig. Og så trivelig da!

Idag skal jeg treffe min skjønneste og beste mormor som har reist helt ifra Tyrkia (hun bor der) og hit for å besøke oss her i Trondheim. Det ser jeg fram til. See you soon!

Dag 26 - Favorittproduktet ditt akkurat nå

 Favorittproduktet? Menes det som sminke, lotion og lignende? Jeg regner med det. Isåfall så kan jeg bare si at jeg er ikke den største "sminkedukka" her i verden. Går til daglig uten sminke, men gjør det av og til hvis jeg finner det for godt - eller når jeg skal på festligheter eller andre litt mer spesielle ting i det daglige. Og da er det som regel snakk om bare eyeliner og mascara.

Men jeg har ikke det som favorittprodukter akkurat. Jeg er faktisk blitt veldig glad i en håndkrem. Jeg er veldig mye tørr på hendene, så da fungerer denne supert for meg. Den trekker godt inn ganske raskt, er ikke så tykk - og hendene føles så glatte og fine etterpå. Og den lukter bare himmelsk. Jeg har aldri vært borti en så god krem før. Kjøper den på vanlig apotek.



~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Dag 1 - Ditt siste innkjøp
Dag 2 - 10 fakta ingen vet om deg
Dag 3 - Noe eller noen du savner
Dag 4 - Dine 3 yndlings-sanger akkurat nå
Dag 5 - En sang som får deg til å gråte
Dag 6 - En ting du aldri kommer til å gjøre
Dag 7 - Favorittmaten din
Dag 8 - Et tre år gammelt bilde av deg
Dag 9 - Smykkene dine
Dag 10 - Ett bilde av deg selv, tatt i dag. 
Dag 11 - Ett bilde av håndskriften din
Dag 12 - Mobilen din
Dag 13 - 5 ting du ønsker deg
Dag 14 - Noe du er redd for
Dag 15 - Rommet ditt 
Dag 16 - En sang du er skikkelig lei av
Dag 17 - 10 personer/gjenstander du ville hatt med deg på en øde øy
Dag 18 - Ett bilde av deg selv som barn
Dag 19 - Innholdet i vesken din
Dag 20 - Parfymen du bruker
Dag 21 - Din verste uvane
Dag 22 - Dine 5 yndlingsvesker
Dag 23 - Nattbordet ditt.
Dag 24 - Ett bilde av deg med en gang du har våknet.
Dag 25 - Noe du gleder deg til
Dag 26 - Favorittproduktet ditt akkurat nå.
Dag 27 - En sang som beskriver hvordan du føler deg i dag.
Dag 28 - En vits/sketsj du syns er morsom.
Dag 29 - En kjendis du ligner på.
Dag 30- Den rareste tingen du har.

Moonshine in Turkey

Da jeg var i Tyrkia høsten som var, så kom fullmånen og skinte i fullt måneskinn på en klar og fin himmel. Den måtte jeg selvfølgelig prøve å ta bilde av. Jeg forventet ikke at jeg skulle få så bra bilder med mitt kamera - i tillegg uten stativ.

 Utsikt fra mormor sin terasse. Hun bor i like ved Side.



Jeg ble skikkelig glad over at jeg greide å få så bra og detaljerte bilder av månen med kun et håndholdt kamera. Brukte et Sony A57, og et 18-200mm objektiv. Artig!

 

Godt nytt år og alt det der

Ett år har gått, et nytt år kommer.

Men jeg kjenner ikke at jeg sitter igjen med en jublende følelse om at det er et nytt år. Jeg synes dagen idag er akkurat den samme som dagen igår. Ingenting spesielt har skjedd i året 2015, og jeg har egentlig ingen spesielle forventninger til 2016. Ingenting nytt og stort har skjedd i løpet av denne natten heller.

Et nytt år, og nye muligheter? En klisjè det der. Mulighetene står foran oss hele tiden - hver dag, hver time, hvert minutt og hvert et sekund. Bare fordi det er et nytt år på kalenderen, så sitter man igjen med minner og erfaringer. De kan ikke slettes, men bare huskes - og eventuelt rettes på. Men jeg liker tanken "å starte på nytt". De mulighetene man ikke tok da man hadde de kan man bare angre på, og rett og slett bare lære av - til neste mulighet byr seg.  

Jeg hadde ikke noen heidundranes nyttårsfeiring i år. Spiste familiemiddag hos mamma, og så dro jeg hjem og tok meg et par øl for meg selv mens jeg hørte på radio Norge og ventet på at klokken skulle bli slagen. Planen var egentlig å gå ut en tur for å se på den offentlige rakett-oppskytningen fra festningen, men den ble dessverre avlyst på grunn av dårlig vær. Det gjorde de rett i, fordi det blåste djevler ute. Mange idioter som var dumme nok og skjøt opp allikevel og skapte massevis av små-branner. 17 øyeskader ble det på landsbasis og. Mange var nok heldig, og det gikk bra, men hvorfor ta risikoen tenker jeg da. Er det ikke bedre å "tape" de pengene i raketter som ikke blir brukt, enn å tape ditt eget hus? (evt andres....)

Jaja. En liten avsporing der. Typisk meg. 


Digger høyttalerne mine. 

Se på instagram-profilen min for å se video av høyttalerne. 
(på høyre side av bloggen)

Da klokken ble slagen kom ABBA sin "Happy New Year" på radioen, og jeg fant fram speilreflekskameraet mitt og filmet utenfor takvinduet. Jeg så en del raketter og hørte jubelrop fra naboer rundtomkring. Må innrømme jeg følte meg litt alene da, men shit au. Det gikk da fint.

Beklager surre-lyden på videoen under. Autofokusen på kameraet som sliter i mørket.


Prøvde meg på en selfie med alt i bakgrunnen, med halvveis suksess.


Årets første gode gjerning: Nyttårshilsen til mine naboer!

Så til alle:
GODT NYTT ÅR TIL BÅDE STORE OG SMÅ HER I DEN LILLE STORE VERDEN

 

Julelei

Ja, du leste sikkert riktig. J-u-l-e-l-e-i. I ett ord. 

Nå er det lillejulaften og selve julen har akkurat begynt (i mine øyne). Men jeg føler den har vart mye lengre - i mange uuuuker. Det er nok på grunn av alt som vises i media. I hver eneste reklame er det reklame på alle disse "flotte og perfekte" julegavene til en "billig" penge (les: Kjøkkenmaskin til BARE 3999,-! og lignende...), kjøpepress, forventninger og alt det andre snakket om julestemningen. Lei av å høre all den julemusikken overalt og. Alt skal liksom være så flott og kos. Så trivelig atte. Men er det egentlig sånn i det virkelige liv? I de aller fleste tilfeller, så mener jeg nei. Det at det skal være så mye glamorisering av alle sine liv gjør meg nesten kvalm. Blir bare mer deppa av det, selv om jeg vet at ting egentlig ikke er slik som alle skal ha det til. Men det går innpå en allikevel.

Jeg er også blitt så lei av Tv og all den julemusikken/praten, at mens jeg fant frem julepynten så slo jeg av både Tv og logget meg av nett, for så å sette på det nyeste albumet av min favorittartist på høyt volum med sub - og sang med for full hals! Det hjalp. Det var deilig.

Nå hørtes jeg veldig negativ ut, men jeg er faktisk det nå. Jeg er så innmari lei, og jeg gruer meg til romjulen da ingenting skjer og det meste er stengt. Hva skal man gjøre da? Kommer til å kjede rævva av meg... Eller, jeg har heldigvis stallen da. Det vil gjøre meg godt! Gleder meg iallefall til ikveld da jeg skal være hos mamma m.familien her i Trondheim, og selvfølgelig det samme imorgen. Blir kos å pakke opp litt gaver og sånn. Men ellers... nei.

Jeg har ventet til idag med å finne fram det lille (plast)juletreet mitt, uten pynt, så jeg måtte prøve å se hva jeg hadde i jule-eskene mine, men fant ikke så veldig mye. Fant noe jeg kan lage pynt ut av, så får se hvor mye jeg gidder å lage idag/imorgen. Isåfall så blir det mer pynt til neste år! Jeg vet jeg kunne ha gjort det tidligere, men har ikke tenkt på det - ei heller orket på grunn av formen. Lat, ja. Eller litt for lite energi og nedstemthet - alt blir et tiltak. Så jeg har en liten "unnskyldning" der da.


Prøver å finne ut hva jeg skal ha på treet. Har funnet fram litt sysaker og diverse.

Nå sitter jeg bare i sofaen og prøver å slappe av. Sto opp kl.halv 7, og jeg har gjort noe omtrent hele tiden, så lufta har gått litt ut av meg. Og jeg har (igjen) vondt i ryggen... Skal slappe litt mer av og koble litt ut med strikking og stillhet rundt meg. Litt senere skal jeg til mamma. Det blir no koselig det da :) Jeg trives alltid godt sammen med familien min. Min første jul her i Trondheim, og ikke i Alta, på mange år, faktisk! Eller, ifjor prøvde jeg, men ble innlagt på sykehuset med influensa gjennom hele jula...... Vil ikke ha noen gjentakelse der altså!

Jeg er jo ikke bare negativ til alt, selvfølgelig. Det finnes en del positive ting også, bare man greier å finne de og fokusere på de tingene man fant. Alt har med tankene å gjøre, og tanker kan faktisk flytte fjell. Sant? Så jeg sier til meg selv og alle andre mennesker i denne verden:

Tenk positivt!



Beklager at dette innlegget ble såpass negativt, men det var jævlig deilig å få det ut!

♥ Ønsker alle sammen en fin lillejulaften ♥

 

Fra bad week til bad-taste og good taste

Jeg har vært ganske stille på bloggen den siste tiden. Årsaken til det er at jeg har vært relativt dårlig, avhengig fra dag til dag, men generelt hver dag - bare i varierende grad. Jeg har ikke så lyst til å virke for negativ på bloggen heller. Føler mange kan bli lei av det jeg skriver om hele tiden. Men tenkte nå at det kan være greit med en liten oppsummering og oppdatering.

Det har ikke vært noe særlig over lang tid, men forrige lørdag sa det "pang", på en måte jeg aldri har opplevd før. Da jeg sto opp kjente jeg meg mørbanket. Smerter i hele kroppen, både muskulert og andre smerter jeg ikke helt klarer å plassere og beskrive - unntatt en sterk hodepine. Hva skjedde? Det aner jeg ikke. La meg på sofaen da jeg kjente meg veldig sliten og slapp, men klarte ikke å ligge stille på grunn av smertene. Lå bare og vred meg, ristet på bena, og irriterte meg over at det ikke kunne gå over, men måtte bare innse at jeg ikke kunne gjøre annet enn å ta smertestillende. Det tok de verste smertene så jeg klarte å småsove litt noen timer. Naturlig nok ble det omtrent bare soving og sofa resten av helgen. Jeg var ikke utenfor døren engang. Hverken maktet eller orket. Kanskje like så greit. Trengte det vel. Følte meg iallefall bedre da mandagen kom, men fortsatt ikke bra. Kom meg en tur på treffstedet, men hadde såpass mye smerter at jeg måtte dra hjem tidlig. Og slik gikk uka...

Men, onsdagen tiltok det igjen - mye. Selv om jeg hadde så vondt at jeg ikke greide å gå normalt, og kunne ikke trekke pusten uten at det gjorde vondt i ryggen, men å ri...det skulle jeg (!). Sta som jeg er greide jeg å gjennomføre det, til tross for smerter og slitenhet. Men det straffet seg - big time! Utover kvelden følte jeg meg skikkelig dårlig og jeg fikk feber. Den steg og steg. Da den kom opp i 39,2 så fant jeg ut at det kanskje kunne være litt greit med febernedsettende. Tok med dyna mi til sofaen og ei bøtte ved siden av, just in case, og campet der over natta.


Bad-taste

Feber også dagen etter, så jeg ble hjemme den dagen. Heldigvis ikke noe spennende som skulle skje på treffstedet den dagen. Fredagen følte jeg meg litt bedre, så jeg dro til Anita sammen med Maren i "bad-taste" bekledning, og for å drikke gløgg med noe good taste attåt. Vi hadde det så trivelig atte.


En pepperkake til alle som har vært snill i år. *3stk.englefjes*


Anita og Maren - titt teeeeeiiiiiiiiii 

Og så kom lørdagen. Sliten etter å ha vært lenge oppe, og med sosiale greier i kombinasjon er ikke godt for kroppen min (men det er absolutt verdt det), så jeg var jo selvfølgelig gørre sliten - men i stallen skulle jeg den dagen også! Og ikke bare det, men også være med å feire Frida sin bursdag på Sushi Bar. Feber og dårlig igjen da jeg kom hjem. Surprising? Men, det også var jo såklart veldig verdt det! 

Jeg tok forresten crp lørdags morgen, men ingen utslag. Så hva som gjør at jeg blir syk med mye smerter i hele kroppen, feber og slapp/trøtthet/slitenhet, det vet jeg ikke eksakt (enda?).


Loke-dots

Det var en kveld jeg greide å sovne sittende (!), det kan jeg ikke huske at jeg har gjort før. Jeg var helt borte. Skjønte ingenting da det første jeg så var klokken på veggen og skjønte etter noen sekunder at jeg satt på stua, og hadde bare duppet av. Rar følelelse. Og så måtte jeg le for meg selv da jeg så at det var brent ned til tallet 21 på tellelyset. Kanskje jeg hadde sovet til flere dager fram i tid? Haha.

Jeg greide ikke å la være å dokumentere det. Denne dagen var visstnok den 19.ende, så jeg hadde altså sovet (sittende) i ca.1,5 time. Hahaha. (lyset brenner i en halv time på en dag)

Så. Nå er det tirsdag kveld, og jeg har kommet meg gjennom denne dagen. Har vært ute på en kjempefin ridetur i skogen med Loke, og jeg kjenner nå at jeg "hangler" litt, men er "godsliten", og godt er det. Stallen er mitt fristed. Terapi for sjelen.



Det venter en ny dag imorgen. Hjelp! Lillejulaften. Shit.

Hvor er snøen?

 

Dag 25 - Noe du gleder deg til

Akkurat dette spørsmålet har jeg gått og ruget på en god stund. Derfor har jeg ikke kommet noe lengre på denne utfordringen, for jeg vil jo selvfølgelig kunne skrive ned ting som jeg gleder meg til. Men nå hiver jeg meg bare uti det allikevel.

Akkurat nå idag, så kan jeg si at jeg gleder meg til julaften og nyttårsaften - og selvfølgelig være med familien min her i Trondheim. Mer kommer jeg ikke på annet enn at jeg gleder meg til neste gang jeg skal reise nordover til mitt andre hjem (eller første?) i Alta.

Nå hørtes det ut som jeg lever et bedritent liv. Kanskje jeg har det for tiden? Lite å se fram til. Lever her og nu. Sliter veldig psykisk og fysisk. Det hindrer meg i mye. Men jeg må si at jeg har heldigvis mange positive ting i livet mitt også. Det er vel derfor jeg greier å holde hodet over vann, tror jeg.

 SONY DSC

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Dag 1 - Ditt siste innkjøp
Dag 2 - 10 fakta ingen vet om deg
Dag 3 - Noe eller noen du savner
Dag 4 - Dine 3 yndlings-sanger akkurat nå
Dag 5 - En sang som får deg til å gråte
Dag 6 - En ting du aldri kommer til å gjøre
Dag 7 - Favorittmaten din
Dag 8 - Et tre år gammelt bilde av deg
Dag 9 - Smykkene dine
Dag 10 - Ett bilde av deg selv, tatt i dag. 
Dag 11 - Ett bilde av håndskriften din
Dag 12 - Mobilen din
Dag 13 - 5 ting du ønsker deg
Dag 14 - Noe du er redd for
Dag 15 - Rommet ditt 
Dag 16 - En sang du er skikkelig lei av
Dag 17 - 10 personer/gjenstander du ville hatt med deg på en øde øy
Dag 18 - Ett bilde av deg selv som barn
Dag 19 - Innholdet i vesken din
Dag 20 - Parfymen du bruker
Dag 21 - Din verste uvane
Dag 22 - Dine 5 yndlingsvesker
Dag 23 - Nattbordet ditt.
Dag 24 - Ett bilde av deg med en gang du har våknet.
Dag 25 - Noe du gleder deg til
Dag 26 - Favorittproduktet ditt akkurat nå.
Dag 27 - En sang som beskriver hvordan du føler deg i dag.
Dag 28 - En vits/sketsj du syns er morsom.
Dag 29 - En kjendis du ligner på.
Dag 30- Den rareste tingen du har.

Julegaven på bussen

På facebook er det noe som heter "På denne dagen", hvor man kan mimre tilbake på sine hendelser årstall tilbake i tid. 

Ifjor på denne datoen la jeg ut en status fra en situasjon som skjedde da jeg satt på bussen på vei hjem fra Heimdal. Jeg husker jeg satt på tredje rad, fra bakerste rad, på venstre side inntil vinduet. Etter noen stopper så kommer det ei dame, muligens i 50 årene, og satte seg ned ved siden av meg. Hun hadde meg seg noen poser som hun måtte ha i fanget da det ble for mye å ha på gulvet mellom bena. Jeg så en gave. Den var hun veldig opptatt av omtrent før hun satte seg ned, så ivrig om hun var. Det så ut som damen slet litt med å finne ut hvordan hun skulle angripe den gaven, og imens hun prøvde å åpne den så begynte hun å fortelle historien til gaven. Jeg har dessverre for mye teflon på hjernen så jeg husker ikke nøyaktig hva hun fortalte og hva hun fikk, men jeg husker veldig godt hvor glad damen ble for den. Det var det som satte seg fast i minnet mitt, for det var nok det jeg ble mest opptatt av og syntes var så fantastisk. 

Dette høres kanskje ut som at dette ikke er noe stort å oppleve sånt. "Ja, og så da"? Men jo - det er virkelig ikke hver dag sånne ting skjer på bussene nå til dags. Bussen kan være stappfull av både seter og ståplasser, men er folk pratsomme? Nei. Meget sjeldent. Alle bare står og lever i sin egen verden uten å nesten ense sidemannen. Jeg busser hver dag, så dette er en hendelse jeg kommer til å ta med meg lenge. Så herlig følelse.
 


 

Her er statusen jeg publiserte:
"Den følelsen når det sitter en fremmed dame i setet ved siden av deg på bussen åpner en gave, og man både ser og hører hvor glad denne damen ble... den var overraskende god! Tenk at så lite som en gave skal til for å glede noen, og så lite som skal til for å glede seg over andres glede! Og plutselig hadde jeg en hyggelig samtale med den glade damen på bussen - noe som gjorde godt for sjela når man var trøtt og sliten, og dagen ble plutselig litt bedre for en liten stund"

 

Jeg har nå lagt til en ny og egen kategori for hendelser jeg opplever når jeg er ute og busser. Den heter "Mine bussopplevelser", og den finner du på høyre side av bloggen, like under instagram-bildene, sammen med resten av kategoriene.

Direktelink:
Mine bussopplevelser

 

 

Dag 24 - Ett bilde av deg med en gang du har våknet

 

Denne utfordringen er litt klein kjenner jeg. Men, utfordring er utfordring!

Good morning sunshine



~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Dag 1 - Ditt siste innkjøp
Dag 2 - 10 fakta ingen vet om deg
Dag 3 - Noe eller noen du savner
Dag 4 - Dine 3 yndlings-sanger akkurat nå
Dag 5 - En sang som får deg til å gråte
Dag 6 - En ting du aldri kommer til å gjøre
Dag 7 - Favorittmaten din
Dag 8 - Et tre år gammelt bilde av deg
Dag 9 - Smykkene dine
Dag 10 - Ett bilde av deg selv, tatt i dag. 
Dag 11 - Ett bilde av håndskriften din
Dag 12 - Mobilen din
Dag 13 - 5 ting du ønsker deg
Dag 14 - Noe du er redd for
Dag 15 - Rommet ditt 
Dag 16 - En sang du er skikkelig lei av
Dag 17 - 10 personer/gjenstander du ville hatt med deg på en øde øy
Dag 18 - Ett bilde av deg selv som barn
Dag 19 - Innholdet i vesken din
Dag 20 - Parfymen du bruker
Dag 21 - Din verste uvane
Dag 22 - Dine 5 yndlingsvesker
Dag 23 - Nattbordet ditt.
Dag 24 - Ett bilde av deg med en gang du har våknet.
Dag 25 - Noe du gleder deg til
Dag 26 - Favorittproduktet ditt akkurat nå.
Dag 27 - En sang som beskriver hvordan du føler deg i dag.
Dag 28 - En vits/sketsj du syns er morsom.
Dag 29 - En kjendis du ligner på.
Dag 30- Den rareste tingen du har.

Mitt fristed

Jeg tror ikke jeg kan bli påmint det nok ganger, men blir ikke overrasket hver gang heller. Hvis det er en stund siden jeg har vært i stallen på grunn av dårlig form (formen min har vært veldig dårlig i det siste), så kjenner jeg det ekstra godt når jeg endelig er tilbake hos hestene igjen,

Tenk at møkkajobben som å bare måke boksen er beroligende i seg selv. Nesten litt meditativt. Man får tid til å tenke... tid til å tenke på alt mulig som man ellers ikke har tid/tar seg tid til ellers i hverdagen. Men da er det nødvendig at man har god tid når boksen skal gjøres ren. Ellers så blir det en møkkajobb - bokstavelig talt - når man har det veldig travelt og er stresset.

Det aller beste med å være i stallen er jo selvfølgelig å holde på med hestene - ferdig snakka.

Hestene er noen fantastisk gode lyttere. Du kan alltid være trygg på at de holder på en hemmelighet, de trøster deg med sin tilstedeværelse av sin levende energi, pust og varme. De dulter borti deg for å minne deg på at de er der og kanskje vil ha kos og oppmerksomhet - eller rett og slett er nysgjerrige. De er noen veldig nysgjerrige vesener. De kommuniserer. 

Og ikke minst: de forteller deg aldri et vondt ord eller snakker bak din rygg. 

Stallen er ikke bare sosialt med hestene og våre stallkompiser, men man får også nyte frisk luft i landets vakre natur; fra hesteryggen. Ikke minst mosjon og bevegelse i kroppen. Det er fysisk krevende å ri, nemlig, tro det eller ei. Jeg måtte bare si det, mange som ikke tror på det.



Hest + frisk luft + aktivitet = livet


Hest er ikke bare en hobby, men en livsstil.

 

Endelig mobiltelefon!

Idag så har jeg vært nøyaktig tre uker uten telefon. Tenk det. Men vet dere hva. Det har gått veldig fint! De første to ukene var jeg "heldig" og var i Tyrkia sammen med andre som hadde telefon, så da gikk det ganske greit ifht kommunikasjon. Det eneste som jeg merket at jeg savnet, var at jeg ikke kunne ta bilder når som helst og hvor som helst. Det har jeg blitt så vant til å ha tilgjengelig hele tiden. Så da ble det til at jeg tok i bruk kompaktkameraet mitt igjen som jeg hadde med meg overalt i ferien - og etter jeg kom hjem også. Den funker også fint som klokke, hehe. Men da jeg kom hjem igjen fant jeg et armbåndsur som jeg hadde liggende, og da ble det veldig enkelt å fungere uten telefon. Man blir vant til det, rett og slett. Deilig faktisk! Befriende.

Det gikk opp for meg stadig vekk at jeg sjeldent tenkte på telefonen. Glemte den helt. Jeg var jo uten datamaskin i seks uker her i høst, og det gikk veldig fint det også. Nå har jeg enda et bevis på at jeg ikke er avhengig av mobil og data - sånn rent psykologisk, ikke praktisk. Må jo innrømme at det er litt vanskelig å planlegge ting - det man måtte gjøre før i tiden. Det at man snakket sammen på forhånd og avtalte, og måtte bare stole på at den andre møtte opp. Idag så er det jo så enkelt som å sende en sms hvis man ombestemmer seg i siste liten eller at noe kommer i veien. Heldigvis så har jeg hatt datamaskinen min, så jeg har kunnet hatt kontakt med folk på facebook og mail. Hvis ikke hadde det vært å komme skikkelig tilbake i tid hvor man hverken hadde mobil eller hustelefon. Jeg hadde vel overlevd det og for en liten stund.

Mobilen dævva bare. Gikk i svart. Rett før jeg reiste til Tyrkia. Derfor jeg rakk ikke å ordne noen ny telefon før jeg dro og jeg vil ikke kjøpe telefon i utlandet. Jeg er også veldig klønete av meg, har trang lommebok, og samtidig er jeg lite opptatt av å ha det nyeste av det nye hele tiden. Betaler ikke for en liten telefon like mye som det koster for datamaskinen min! Måtte iallefall hatt en idiotforsikring da, haha. Så jeg satte meg en grense på 1000kr, og jeg fant en til 999kr. Jeg har akkurat fått den oppe å gå, så nå er det bare å utforske. Den er av samme merke som min forrige, så det skal nok gå helt fint. Har nesten alltid kjøpt brukt, så dette blir nok bra.


Samsung Galaxy J1

Så, nå er jeg altså tilgjengelig på telefon igjen. Sikkert en hel haug som har prøvd å få tak i meg de siste tre ukene. Jeg har fortsatt samme telefon-nummer, forresten. Så vet dere det!

Les mer i arkivet » November 2017 » September 2017 » August 2017
Marie Knutsen

Marie Knutsen

28, Alta

Jeg driver med trav & montè, skriver låter, synger og spiller gitar, er glad i håndarbeid og elsker å fotografere!
Copyright på ALLE mine bilder - både med og uten vannmerke! Det gjelder også tekst. ©Åndsverksloven. Spør først, jeg biter ikke ;) _____________________________________________ For kontakt: marieknutsen@hotmail.com __________________________________________ Lik siden min på facebook for å følge med: http://www.facebook.com/pages/Marie-Knutsen-sin-lille-verden-p%C3%A5-bloggno/283207058244

bloglovin bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Lenker

Related Posts with Thumbnails